Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - To dikt. Av Arne Randres Thorstensson - Der er en fred
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TO DIKT
Av ARNE RANDERS THORSTENSSON
Der er en fred
Den siste gang — nu skal den altså
komme,
og dag og natt
skal flyte stille ut og være omme.
Og tid og sted skal bli i flo og fjære
når livet ebber
i et siste pulsslag, skremmende og nære.
Og all vår giede inntil denne siste dag
skal bli en flukt
som feiler, brytes i et angst og ujevnt jag
mot denne steile, vinterhvite skranke
som knuser alt
ifra ditt største håp og til din siste
tanke.
For siste gang skal jeg i alt erkjenne
— i angstens vold
og gjennem dødens blekhet: Det er
henne.
Jeg søker steder vi har gått vi to,
du med din gud og jeg med tvil i sinde,
helt uten kraft og evne til å tro
på noe større utenfor min kvinne.
Jeg tar en sten i mine tomme never
istedenfor din hånd, det er jo litt,
og synes atter likesom du lever,
som fikk du liv av denne klump granitt:
Av jorden, nei — av gresset er du steget,
du går ved siden av mig, ung, og som
i lek
lar du ditt liv forklare mig så meget,
men selv er du en gåte, gjennemsiktig
blek.
Et drag av vår i trærnes tomme kroner
skaper i mig famlende og ømt
en sang med himmelbårne stumme
toner:
Din død, min venn, den har vi bare
drømt.
Nei, var et sus i malede cypresser
for dig blott like levende og nær
som rogn, som blør med blod fra livets
esser,
selvfølgelig og sant — med unge røde
bær,
da vilde dette nynnet gjennem trærne
så linnt det er, forlengst ha blåst dig
bort,
ha steget til en storm mot sol og stjerne,
latt gresset dø og rognens blod bli sort.
Du, barn, så himlens blå som sletter
som var beskåret dig, du hadde håp og
tro.
Troskyldig fant du fred i mine netter,
troskyldig hvilte du nær angsten i min
ro.
376
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
