Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring gjennem hundre år. Av Georg Eliassen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Georg Eliassen
hadde grepet ungdommen og som søkte
støtte i en forenings initiativ. Dette
sver-meri for en stor og svunnen fortid fikk sitt
mest markante uttrykk i den »Fest til
Fædrenes Minde» som Studentersamfundet
hvert år holdt midtvinters, hvor skåler
etter gammel skikk ble viet Odin, Njørd og
Freyr, og hvor Bragebegeret flittig ble
tømt. Det var følelser som samtidig var
vakt i de andre nordiske land, og som
skulde svulme videre ut under
skandinavismens og studentertogenes rus.
Ved siden av denne fagvitenskap og all
denne utemte begeistring stod Dahl med
sin konsise men samtidig rommelige
opp-fatning av fortidsvernet som
kulturska-pende innsats. I sin kritiske vurdering av
det overleverte etter dets historiske og
estetiske verdi, ved sitt syn på
minnes-merkene som inspirasjonskilder for
fremtidens norske bygningskunst eller ved sin
nensomme innstilling til
restaureringspro-blemene var han langt forut for sin tid.
Selv da han forstod at man ikke vilde
evne å følge hans linje, ga han arbeidet
med Foreningens stiftelse sin verdifulle
støtte; men han tok ikke senere direkte
del i dens virke.
Etter innbydelse i Morgenbladet for 17.
mai 1844 og etter en diskusjon omkring
programmet som tydeligvis avklarte
be-grepene, ble Foreningen konstituert ved
den generalforsamling som holdtes på
Universitetet i Oslo 16. desember samme år.
Her ble navnet endelig fastslått, de lover
gitt som stort sett gjelder den dag idag,
og den første direksjon valgt. Dens
sam-mensetning er ikke uten interesse, idet
den gir uttrykk for hvilke kretser der fra
begynnelsen av stod bakom Foreningen.
Direksjonens formann ble sagatidens
skildrer professor Rudolf Keyser, bestyrer av
Universitetets Oldsaksamling. De øvrige
medlemmer var malerne Adolf Tidemand
og Joachim Frich — Dahls venn og elev,
arkitekten Johan Henrik Nebelong og Kam-
merherre Chr. Holst. En ungdommelig
forsamling, bare Keyser hadde fylt sine 40 år.
I første paragraf av lovene kommer
Foreningens program til uttryck. Det heter
her: »Foreningens Formaal er: at opspore,
undersøge og vedligeholde norske
Fortidsmindesmærker, især saadanne som oplyse
Folkets Kunstfærdighet og Kunstsands i
Fortiden, samt gjøre disse Gjenstande
bekjendte for Almenheden ved Avbildninger
og Beskrivelser. Foreningen vil derfor
saavidt dens Midler tilstrække, understøtte
Reiser i Fædrelandet, og befordre
Udgivelsen av Verker sigtende til ovennævnte
Øiemeds Opnaaelse.» Som det sees holdes
vernetanken klart og tydelig frem uten at
dog virkefeltet begrenses til noe bestemt
tidsrom, heller ikke er arten av »disse
Gjenstande» nærmere antydet.
Programmet tok tydeligvis sikte på å samle en stor,
forståelsesfull almenhet om arbeidet og
samtidig holde dørene åpne for de
forskjellige spesialinteresser.
Helt fra første stund fikk Foreningen
også en enestående tilslutning. Kongen,
nasjonalromantikkens Oscar I, stilte seg
som dens beskytter, og medlemslistene
viste at interessen for dens oppgaver var
tent innenfor alle samfundsklasser, i by
og på land. Med friskt mot og store
forventninger ble det også tatt fatt. Alt
inter-esserte, fra inventar og gammel
bebyggelse til nasjonaldrakter og portretter.
Avbildninger og oppmålinger strømmet inn
for publisering, og man gikk dumdristig i
vei med de vanskeligste restaureringer,
som f. eks. den av Hitterdal stavkirke.
Det var litt av en vekkelse. Og så sterkt
hadde bevegelsen grepet sinnene at den
snart også kom til å prege tidens egen
arkitektur. Vi har et tidlig, kanskje litt naivt,
men meget elskelig monument over denne
smaksretning i Oscarshal, det lille
lyst-slott som kongen lot oppføre omkring 1850
på Bygdøy, like utenfor Oslo. I de mest
idylliske omgivelser kappedes her byg-
562
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
