Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Introduksjon til engelsk hjemstedsdiktning. Av Fredrik Wulfsberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Wulfsberg
ring i en kristelig forestilling: hva gavner det
om du vinner den ganske verden? I tidligere
tid hadde advarslene sine gode grunner. Den
fredlöse, Robin Hood-skikkelsen er blitt en av
yndlingsheltene i de gamle ballader, ikke
minst fordi han stod som de små hjems
beskytter i en rettlös tid. Et av
gjennomgangs-motivene i folkevisene er nettopp den ytre
fare som kan så glemsel i sinnet og skille en
fra hjem og folk. Motivet fra visene om Liti
Kersti og Margit Hjukse finner en igjen på
engelsk grunn:
»Whan will ye come hame again, Willie?
Now Willie, tell to me.»
»Whan the sun and moon dances ön the green,
And that will never be.»
Farene var månge. Det var de overnaturlige
som inspirerte viser og trylleformularer. Og
det var de konkrete. At både reisende og
hjemmesittere trengte beskyttelse, framgår av
de gamle rimene om tiggerhærene i
middelalderens England. En kan skimte hjem som
lukker seg mot trusselen fra datidens
organi-serte hjemlöse bander:
Hark, hark, the dogges doe bark
the Beggars are coming to Town —.
Folkevisen er i seg selv et produkt av
fellesfölelsen, av trangen til samvær, et
akkompagnement til hjemmets arbeidsliv og
fest, en illusjon om frihet og fred. Det er
denne illusjonen som driver Robin til å
forlate kong Edwards hoff og dra tilbake til
Sherwood. Og det er kontrasten mellom
hjemmets sorglöshet og den vide verdens farer som
står for Mary Hamilton i dödsstunden:
Here’s a health to the jolly sailors
That sail upon the main;
Let them never let ön to my father and mother
But what I’m coming hame.
Here’s a health to the jolly sailors
That sail upon the sea;
Let them never let ön to my father and mother
That I came here to dee.
O little did my mother think
The day she cradled me,
What lands I was to travel through,
What death I was to dee.
O little did my father think
The day he held up me,
What lands I was to travel through,
What death I was to dee.
Advarsel mot utferd er ett med hjemmets
ånd. Fordi det representerer individet (ev.
ætten), vil dets holdning alltid være defen-
siv, dets oppgave er å beskytte. Som byer og
landsbyer i gammel tid trakk murer rundt
seg, slik har individet reist sitt hegn og stivet
opp sine forsvarsverker med en hjemmets mur.
Middelalderens hageanlegg var ikke annet enn
vern mot en vill natur, »a sweet margin to a
horne». Og som det tidligere ble sett på som et
privilegium å få ly innenfor en befestet by,
så har det for de fleste stått som en fri mans
rett å omgi seg med et hjem.
Den individuelle beskyttelse, friheten fra
angst, hviler på et gammelt rettsgrunnlag. Når
Tudor-tidens forfattere förste gang anvender
ordtaket »my house is my castle», så siterer
de lovene. Under det 15de og 17de århundres
borgerkriger blir hjemmets frihet stadig
pre-sisert av de rettslærde. Og det er likeens
denne opprinnelige hjemmets rettsfölelse som
blir vakt til live med oppröret mot Stuartenes
gjeninnförelse av middelalderens röykskatt,
fumage eller Peter’s Pence, en avgift av 2
sh. pr. illsted hos folk over en viss
formues-grense. Men når illstedsskatten var så
almin-nelig forhatt, så kom det ikke bare av at den
ble inndrevet ved skatteoppkrevernes
personlige besök i hjemmene. Den egentlige
år-sak var at den var rettet mot »the hearth»,
det var en blasfemisk skatt. Er »the hall»
det hellige, så er »the hearth» det allerhelligste
i det engelske tabernakel. Illstedet er
aner-kjent av alle forfattere fra Langland til
Dickens som det eldste og intimeste
hjem-stedssymbol, og en engelskmann vil alltid
söke opprinnelsen til sin hjemstedsfölelse i
den åpne ills hypnose.
Hjemmets defensive holdning fikk
efterhvert en bestemt tendens. Det röper
litteraturen alt på et tidlig tidspunkt.
I visene bebreides jarlen av Aboyne at han
»stays over lang in London». Brevsamlingenes
hjemmesittende kvinner pröver også å
bremse. Margaret Paston skriver: »I hope you
should be kept as tenderly here as ye be at
London.» Cely- og Stonor-brevenes kvinner
förer også en stille kamp mot mennenes
rastlöse reiseliv til London og Calais. Jane Ston or
ber sin mann om å tilbringe mer av sin tid
hjemme: »that will be an profit unto you
and heart’s ease unto me.» Livet på godsene
i Cotswold og East Anglia var et ytterst
ensomt liv, og man dannet seg kanskje
overdrevne forestillinger om storbyens farer. Men
farene var der og angsten for hovedstaden
kom efterhvert til å nedfelle seg i
litteraturen i det 16de og 17de hundrear. »Domestic
458
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
