Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Introduksjon til engelsk hjemstedsdiktning. Av Fredrik Wulfsberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
In tr oduks jon til engelsk hj em s t eds diktning
dramas» som »Arden of Feversham» og
»The Yorkshire Tragedy» er skapt av slike
skrekkforestillinger og hevder en hjemmets
moral i likhet med den Deloney tolker.
Allikevel er det enda langt fram til noen
selvfölelse på provinsens vegne. Visene kan
være lokalt preget, gi gjennskinn fra fjerne
skotske bygder eller —■ som i diktet »Sir
Gawain and the Grene Knyght» — fra
grense-bygdene mot Wales. Senere skotsk innsats i
litteraturen nöyer seg ikke med et försök på
å gi »celebrity to a cottage», men stiller seg
klare nasjonale oppgaver. Innenfor engelsk
område vil en finne en viss lokal nyansering
i mirakelskuespillene, og på sin indirekte måte
gir Paston-brevene et bilde av en uberört
provins. Senere, hos Deloney, finner en et
enkelt grevskap — Berkshire — tydelig
markert.
Shakespeare kom fra provinsen. Han
sprenger hoffets formelspråk og nyskaper
interessen for menneske og natur. Han öser av
folkediktningen. Det er stemningen fra »The
Greenwood Ballads» som går igjen i As You
Like It hvor hertugen spör sine venner i
skogeksilet: »— are these woods möre free
from peril then the envious court?» Og denne
komedien er i det hele tatt stillet opp som
Shakespeares mest »hjemlige» drama. Men
—-det er allikevel ikke det hjemlige han vil vise.
Stedet, lokaliteten var utvisket i
renessanse-dramaet, scenen representerte^med sin
an-viserplakat den absolutte forakt for
koloritt. Det er derför misvisende å kalle
Shakespeare »Gentleman of Stratford». På grunn-
lag av hans verker kan en ikke slutte noe ut
over dette at han, ulik de andre hoff-poeter,
i sin diktning står uberört av urban
sivilisa-sjon. Han erobret storbyen med »the open
air», med Puck. Men det vil igjen si at han
gikk så langt som mulig vekk fra det
spesi-elle landskap. Glosters ord: »Many lives stand
between me and horne» (»Henry VI», III,
2, 173) kunne passende brukes om dikteren
selv. Shakespeare nevner nok
hjemstedsfö-lelsen i sine skuespill, men det skjer i så höy
grad på et almenmennneskelig grunnlag ogiså
rike variasjoner at det er uråd å finne et
personlig angrepspunkt. Det måtte da være
Valentines friske spott over hjemmesitteren
Proteus i »Two Gentlemen of Verona» (I, 1,2):
Home-keeping youth have ever homely wits —
I rather would entreat thy company
to see the wonders of the world abroad,
than, living dully sluggardiz’d at horne,
wear out thy youth with shapeless idleness.
I Tudortiden smeltes nasjonen sammen.
Men den smeltes gjennom Londons
förer-skap. I förste omgang er det allike vel
provinsen som kommer til rikssentret for der å
opptre som publikum eller som utövere under
storbyens instruksjon. Så först kunne de få
blikk for sitt eget. Det er derför i London
det förste gang skapes et behov for folkelig
litteratur med motiv av hjemlig stopning.
Det er derför London som tidligst finner sitt
eget uttrykk, sitt lokale preg. Og det skjer
gjennom den direkte kontakt mellom dikter
og cockney — et möte som skulle slå gnister
av munterhet og spott, sympati og hån.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
