Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk
teater
for det ventede barnet. Hun ikke aliene
bryter med sitt rike konservative hjem, men
gjör seg også ensom mellom sine politiske
venner.
Det betydeligste i Helen Brinchmanns
prektige skildring av Cecilie er ikke dennes
avskalling av hemninger, skikkelsen står for
så vidt allerede temmelig fri fra dens entré.
Det store er etterfolingen etter hver ny
opp-levelse og erfaring slik at ny tanke hver gang
vekker ny inderlig fölelse. Samtidighet i
ut-trykkene for hjerte og intellekt.
I Ella Hvals fru Darre bryter en mors
varme gripende fram gjennom vanetenking
og sosial-moralske fordommer. Erling
Drangs-holts karakterstudium av godseier Darre
viser en farlig egoisme i det sterke
temperamentet under overflatedannelsen. Den hårde
og biske viljestyrke i Olaf Havre volds
intelligente kommunist Karsten Trane gjör
tilnavnet »ulven» naturlig. I Knut Wigerts
jödiske Benjamin Grong var det en dyster,
nesten energisprengt lidenskap.
Det Nye Teater innledet sesongen med
»Naar vi döde vaagner» uten å kunne gi en
helt verdig dramatisk utformning til Henrik
Ibsens »epilog», den eldede dikters mektig
gripende enetale hvor han i et dunkelt
symbolspråk gav skikkelser til sin ettertanke
bakover i sitt maktfullt skapende dikterliv.
Når snöskredet tar Rubek, som tror at han
nå har frigjort seg fra sin kunstneregoisme
og med ham Irene som han skulde bygget et
virkelighetsfyllt nytt kjærlighetsliv med, må
en i denne avslutning se dikterens erkjennelse
av, at den mystiske skyldfölelse som er en
dybt dirrende undertone i hans forfatterskap,
den fikk han aldri utsonet hverken i livet
eller i sin diktning.
Av ny norsk dramatikk oppförte teatret
skuespill av Arthur Omre og Helge Ingstad.
De bygger begge på stoff som skulde
interessere et norsk publikum.
Den förstnevntes »Det femte bud» hevder
det standpunkt at et folk som godtar
dödsstraff som rettsmiddel ikke kan kalle seg et
kultursamfunn. Som kriterium på at en
dödsdom alltid er umoralsk og en henrettelse alitid
vil kvalifisere seg som overlagt mord nytter
han et eksempel, som er ypperlig tilrettelagt
og vekker dramatisk spenning. En
profesjo-nelt uangriplig dommer skifter helt sitt syn
på dommerplikten da det viser seg at hans
vordende svigersönn, som for sin utdannelse
til jurist tjenstgjör i politiet, er blitt ut-
trukket til å delta i eksekusjonen av den
dömte. Det forferder ham så dypt at han
selv stiller seg i spissen for en
benådnings-söknad. Elvira, hans dotter og Henriks
forlovede, som ivrig har forfektet dödsdommens
rettferdighet, bryter opprört med Henrik da
denne pliktmessig allerede har deltatt i
henrettelsen. Dette står for henne som en
mot-bydelig avslöring av et hittil skjult
karakter-trekk hos ham.
Forfatterens prinsipielle syn deles av et
overveldende flertall av det norske folk.
Dödsstraffen var avskaffet hos oss og vil bli
av-skaffet igjen. Men den midlertidige
landssvik-lov, som jo har kostet så mange livet? Er det
fare for at midlertidigheten skal bli
permanent ? Sikkert ikke. Krigen var jo også
»midlertidig», som landsforrederi-situasjonen,
etterkrigsoppgjöret likeledes. De dödsdömmer
som har fait, og kanskje vil falle, er en byrde
som vi -—■ den nålevende generasjon — er
fördömt til a bære. En renselsesprosess hvis
lidelse vi måtte ta på oss. Her ligger ennå et
stort, et mektig stoff for en dikter.
Den unge iscenesetter Alfred Solaas’ fikk
en overbevisende talentpröve i skuespillet,
men symbolismen i prologen og epilogen stod
ikke til å redde tross vakre, ja dype
visdomsord av Charon og de döde.
Direktör Gilbert i Helge Ingstads »Siste
båt» har förstått hvilke rikdommer som
ligger skjult i de isdekte polarfjell på en om
vinteren helt isolert öy —• en må tenke på
Svalbard skjönt det ikke gjelder kuli men
uran. Maktsyk og i overvurdering av seg selv
mener han seg så verdifull og uerstattelig at
det gir ham rett til å redde sitt eget liv ved
tyveri av de andres matrasjoner da forliset
av det siste proviantskip gjör döden viss for
hele gruvebelegget.
Skuespillet gir en levende skildring av en
menneskegruppe som må leve i den lange
polarnatts isolasjon. Det ufrakommelige
samvær sliter på deres nerver. Men nå da også
döden truer dem presser skjulte egenskaper
seg fram, både gode og dårlige — viljestyrke,
godhet og karakterstorhet, men også egoisme,
sjofelhet og hysteri. Jens Gunderssens
ingeniör, stykkets elsker, vokser til en varmt
maskulin helt, som da Gilberts mattyveri
overfores ham viser en stum, gripende forakt
for en sjofelhet som ikke er til å bære. I legens
bistre forsvar av sin ensomhet, og i hans
til-kjempede fatalisme viser Stig Egede-Nissen
hva den har kostet ham denne roen, som
379
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
