Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den norske prestesønnen som bygde et par hundre flyplasser i Stillehavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
plassene målte gjerne 2500—3000 meter i lengden, og fra disse plassene
kunne den flygende festningen, B-17, og superfestningene B-29 og B-32
starte og lande. Plassene ble bygd for alle slags fly — — det nyttet ikke
å legge an med spesielle jagerplasser, for den neste dagen kom sjefene for
flyet og sa de også ville fly med bombemaskiner fra den og den plassen.
Det nyttet ikke å snakke om fly og slikt til de innfødte, de hadde jo
aldri sett noe sånt. Flyplasser? Nei, det var rene gresken for dem. Men
sa en til dem: Hør her folkens, her skal bli en danseplass der dere kan
danse og more dere så mye dere lyster, ja, så var de med. Danse var det
deiligste de visste, og så bar det i vei. Det kunne være opptil 10 000 mann
som tok sine kurver med jord på hodet og jevnet ut stedet som skulle bli
flyplass. Samtidig gikk det 20000 føtter og trampet og travet på stedet,
det ble en hardstampet plass så fin som noen. De innfødte danset døgnet
rundt, syntes aldri å bli trette, spiste litt innimellom, og så danset de igjen.
Og tråkket plassen. General Sverdrup hadde lært av forpakteren på preste-
gården i sin tid, at det gjaldt å få folk til å synes arbeidet var moro og
glede. Og den lærdommen kom ham til gode her ute 1 jungelen, der folk
knapt hadde sett hvite før. Det kunne hende de innfødte kom bort til
generalen for å gni på ham med fingeren — de ville undersøke om den
hvite hudfargen var en slags maling han hadde dekket huden med. Ar-
beidskraften var ikke så verst billig — for et dagsarbeid betalte generalen
en teskje salt, og for to perlemorskjell fikk han to griser.
Hva ville så hende den dagen de første flyene dalte ned fra himmelen?
Jo, det gikk riktig bra. De innfødte likte det. Men en vakker dag kunne
det være japanske fly som kom seilende, og de ville slippe bomber. Da ville
vel generalen og alle de hvite være solgt. En dag dukket det også japanske
fly opp på himmelen, og bombene drysset nedover plassen. En del inn-
fødte ble drept. Nå er det ute med oss, tenkte de hvite som var der. Men
nei, folkene unnskyldte seg med at flyene kom så fort, at de ikke kunne
løpe hurtig nok, og så ble en del drept. Av bombenes styrefinner laget de
seg kniver og økser — så aldri så galt, så godt for noe.
En gang bygde de hvite en flyplass bak japanernes linjer, det var mer
enn spennende. En brukte bare de innfødte til å fjerne gresset over det
svære området som lignet prærien i Amerika. Så planerte man, og dermed
var det en flyplass på stedet, og flyene kunne starte og lande så mye de
lystet. Så var det spørsmål om amerikanerne kunne greie å holde plassen
158
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
