46 med’ det kom taaror i augo, og ho dormad burt i ei sæl fysna. Aa ja! — Ho burde vel ha sett ein ramn der midt i den himmelblaae silken; det hadde voret meit i høve med diktet! — Ein ramn, stor og vyrdeleg med utspanad, flaksande vengjer, soleids som Poe hadde skildrat han. — Men den svarte svanen høvde henne betre, symboliserad hennar ulukka best av alt! Ho var byrg av sitt paafunn med den svarte svanen. Svanen var centrum i all den fargerikdom, som ho nyttad til eit rosutt slør yver kvar- dagslivet, og som kunde døyva den irriterande virkning av detta æveleg eins-litad liv. Svanen var den daude sjæli i detta undarlege bøle, ho hadde lagati hop aat seg etter minne um sovoret, ho hadde set elder høyrt elder leset seg til. Og han var drivkrafti til det hugsviv-kaleidoskop, ho fyr moro skuld sette saman av likt og ulikt her og der ifraa. ; Heile timar kunde ho liggja, so lang ho var paa divanen i sitt ,allraheilagste,“ magtstoli av dei sterke fargevirkningarne og den kvævande parfume-snækjen, og uppatt og uppatt grunda yver det løyndarfulle djup i minnet, der ho innbillad seg, at hennar livslukka var gravlagd.