72 aa verta utsogne, men fekk dei att i staden til aa suga andre ut! — — + K * Men Alvhild var utpaa landet, der ho rak i barskogen, laugad i sjøen, drakk mjølk og var i sengi kvar kveld klokka nie. Ho likad seg framifraa og kom seg godt. Ho sov so inderleg søtt um næterne og drøymde justsom i barneaari um hjurdinggutar og hjurdinggjentor, som hegnad smaalambi burtetter vollarne. Og lambi hadde fine silkeband um halsen. Men attimillom saag gutarne og gjentorne paa einannan med store, myrke augo, blide og smeikjande. Nett soleids hadde ho lært seg til aa drøyma, fyrr ho for utanlands og fekk i mugg smaka litt av livet og lærde seg til aa vera korrekt likevæl. Ho kjende seg longe so sterk og frisk, at ho totte, ho kunde slutta med dette eremitlivet no og reisa heimatt til mama i morgon. Men fyrst vilde ho gaa ut og segja farvæl til skogen og henta ein grand jordbær til aa ha med paa reisi. : Soli skjein so varmt og godt, vinden leikad so frisk millom tréi, himmelen var klaarblaa med kvite skytarvar, og høyet gjemad nedantil bøen,