76 til høgre og vinstre og slengde ut sol-gneistar til heile verdi med det blanka beltet. Og husbonden gjekk til liks med gjenta og rakad høyet i hop i ei lang graagrøn stripa burtyver den mjuke bædden. — — — Ho hadde daa voret nedi ein rettig idyll! — Ho laut gaa der ned med fargeskrinet i morgon! Motivet høvde so framifraa godt til aa maalast av paa ei stas-krukka. So drakk ho sitt visse maal mjølk um eter middagen og gjekk i seng, med same klokka slo nie. Og sovnad so søtt og drøymde um gull og grøne skogar, og fine bøar med hjurdinggutar og hjurdinggjentor, som rakad høy ilange, graagrøne strimor og saag so blidlegt paa einannan med myrke, smeikjande augo. Men gamle Korsberg fylgde etter med eit raudt silkeband um halsen og flein stygt og sa „bæ-æ!“ som eit smaalog. Men kvar gong han sa bæ, totte Alvhild, at det lét so usømelegt, at ho slett ikkje kunde skyna det, men laut sjaa undri paa han. — Og hjurdingen saag paa hjurdinggjenta, og gjenta slepte gamle Korsberg sitt raude silkeband, som ho hadde um armen, lagde riva ifraa seg og gjekk inn i skogen med han — attum den store pilebusken.