79 stund tvoeina um alt, som hadde hendt og kunde ha hendt. Alvhild fortalde so væl um landsfolks sed og skikk, kor einfeldt alt var; lagde sine ord væl til rettes og var høveleg harm, daa ho kom til soga um Korsberg sine berre føter og grove munn, — og rygde seg høvelegt, daa ho nemnde, kvat ho saag og høyrde i draumen, og det jamrande mælet, som ho høyrde skilegt, daa ho vaknad. So fru Petterqvist var sikker paa, at dotteri ikkje skynad den ringaste grand av det, som det eigenleg var tale um; elder at ho i minsto var so væl uppali, at ho ikkje brydde- seg um aa ha greida paa det. — So varsamt ho kunde fortelja og jamna yver alt, som var altfor beintfram! — Ja, den gjenta! — Men korso kunde ikkje fru Petterqvist bara seg, men laut knisa ender og daa, og Alvhild skauv augnebryni upp og spurde med eit barnslegt, undrande mæle: „Men kvat er det, som er so morosamt, mama?“ „Aa, svarad fru Petterqvist, — „det Var berre nokot løglegt, eg kom i hug!“ — So sveiv tankarne hennar burt paa giftermaalsgreidorne med Alvhild. „Det er sant,“ sa ho braadt. „Ekström