140 og sterk alda, og ho var baade trøytt og ør etter basketaki med baarorne. No var. sjøen logn og spegillblank og lufti varm. Men berre ho blindad att, saag ho havet fyr seg i fullt upprør. Brotsjøarne slengde sine bylgjelinjor i stød skifteløysa fram yver synshinna, som um det urolege bilæte hadde etet seg fast der dei lange timarne, ho hadde leget i fjøra og stirt paa det. Naar ho vaknad um natti, kunde ho liggja og sjaa baarorne bugta seg fram med skuggar og ljos, med’ den rytmiske susen og dunet av sjøarne lét i øyro utan stans. Og etter kvart kjende ho baaror av kjøld og varme jaga einannan att og fram igjenom hudi; ho kunde ikkje staa elder gaa, utan at kroppen vaggad, som um ho endaa stod i sjøen og tokst med den, studdest av understraumen og let den eine sturtsjøen etter den andre skylja yver seg. Det var ei kjensla justsom den, ein fær etter ei lang sjøreis, naar huskingi hev havt tid til aa verta ein vane. Ein gjeng til sengs, og strakst huskar baade sengi og stova, som det kunde vera kahytta paa eimbaaten, og denne kjensla kjem att, endaa lenge etter ein er komen i land. I dag var havet lognt og lufti klaar, men endaa kjende ho liksom dei ville vaagor rulla gjenom heile hennar haatt, og basketaki med brotsjøarne