150 Daa hadde han maatt skratta av full hals og songet med: „Alles ist weg, Weg, Weg!“ Men no kjende han det reint onnorleids. Yver dei baae tvo hadde det lagt seg slik ei usegjeleg roleg kjensla. Det framfarne bleiknad i deira minne. Dei hadde funnet ei bru, som bar yver det, og paa den brui var dei no komne attende til den gamle tidi og stod, utan at dei visste um det, midt inne i barnesogorne sitt „forjættede“ land og kjende og tenkte justsom daa. Den gamle presten talad framleides. „Legg dykkar sut paa herren, paa di at de maa finna fred.“ — Han saag paa henne og nikkad, og ho saag paa han og sukkad, trøytt og undergjevi; sukkad som eit barn, naar det endeleg hev vunnet yver eitkvart, som det hadde otte fyr. — Dei hadde boret krossen sin baae tvo og blødt under klungren og var nok so glade, at dei kunde faa leggja den byrda paa ein annan sine aksler. Og dei gjekk inn i samlingen og tok plass i ,hjorden“. — — — — — — — — — — Men i det myrkegrøne blautlende nedanum skogen gjekk storkefar og storkemor i svart