170 koddorne paa den blodraude divanen, — altaret fyr alle hennar draumar. Det hjelpte ingen ting, at godmor lagde imot og sa, at ho aldri hadde høyrt paa maken. Smaa born skulde ha voggøor, og so skulde dei vyrdslast vitugt; det var just det vigtigaste, at dei vart vyrdslad med umtanke den fyrste tidi. Alvhild kunde lita paa henne, som var gamall og røynd og skynad seg paa barnestell. Det var rett ingi skam aa ta imot raader, som var til bate baade fyr henne og barnet! Men Alvhild høyrde ikkje paa det øyrat. Den nye guddommen sin gjøymde ho i sin gamle heilagdom. Og der inne sat ho all dagen og gløymde alle andre og var likesæl um alt annat i heile verdi. Sat der tagall og still og vælnøgd og totte, at hennar liv var so mykjet meir undarlegt, enn livet ellest plar vera. Og undradst, korleids det kom til aa gaa framleides, og smaalo so vyrkt til vesle ungen sin. Han var midmerkjet no i alle hennar tankar; alt det framfarne gleid smaatt um senn djupare og djupare ned i minnet og dimdest av gjeislorne av hennar nye symbol, som no knytte saman alt, kvat ho aatte av uklaare voner, otte og angist. Den svarte svanen var teken burt or den blaa silkeveggen, og ho hadde ingen ting sett re