Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jorunn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jorunn 77
Det var ikke fritt for at tårene rant iblandt —
— og så var det det at far var vond på henne —
men han kunde jo ikke mene for alvor det han
hadde sagt — hun skulde visst ikke ha reist, hun
burde vel ha sagt fra sig posten og vært hjemme
lel! Men nu fikk hun jo bli en tid iallfall og se å
legge sig litt til beste og håpe at far blev blid på
henne igjen. — — —
Det var like innunder jul.
Tåken lå tykk og grå over Oslo. På gatene var
det en ustanselig menneskestrøm, alle så ut til
å ha det travelt. Bilene tutet, trikkene klemtet,
uro og jag overalt.
Ved Majorstuen stod trikken som skulde til
Vålerengen. Den var så vidt begynt å gå da en
eldre, statelig dame forsøker å nå den. Hun
brukte stokk, og det så ut som hun hadde et
stivt ben, så det tok litt tid for henne — — tro
om hun kom med — jo, trikken stanset. En ung,
kvinnelig konduktør med et lyst, vakkert smil
hjalp henne op, det var både tungt og besværlig,
men med megen forsiktighet og omhu var det
hun blev hjulpet op og med et vennlig nikk ledet
inn i vognen og godt plasert.
«Hvor hun var elskverdig!»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
