Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første del - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Således pinte og plaget han sig med disse spørsmål,
og det endog med en viss nydelse. Forresten, alle
disse spørsmål var ikke nye, ikke uventede, men
gamle, smertelige, allerede for lenge siden kjente. Det
var lenge siden de hadde begynt å pine ham og skjære
ham i hjertet. For lang tid siden var denne kummer
han nu følte, opstått hos ham, den hadde vokset,
op-hopet sig og i den siste tid blitt moden og koncentrert,
idet den antok form av et fryktelig, vilt og fantastisk
spørsmål som pinte hans hjerte og forstand, og som
uavviselig krevde en avgjørelse. Nu hadde morens
brev plutselig rammet ham som et lyn. Det var klart
at det nu måtte være forbi med å gremme sig, med
en passiv lidelse, med overveielse alene angående den
omstendighet at spørsmålene ikke kan løses; men nu
måtte der ubetinget handles og det straks og fort. Det
koste hvad det vilde, han måtte nu ta en bestemmelse,
en eller ånnen, eller . . .
«Eller fullstendig gi avkall på livet!» ropte han
plutselig ute av sig selv, «bøie sig lydig under
skjebnen som den er, en gang for bestandig, og kvele alt i
sig selv, opgi enhver rett til å virke, leve og elske!»
«Forstår De, forstår De, ærede herre, hvad det vil
si at man ikke mer har nogen utvei?» kom han
plutselig til å huske Marmeladovs spørsmål fra igår; —
«ti det er nødvendig for ethvert menneske å ha et
sted hvorhen han kan ty . . .»
Han for plutselig sammen: en tanke som han også
hadde igår, kom igjen op i hans hode. Men det var
ikke derav at den tanke kom op i hans hode som bragte
ham til å fare sammen. Han visste jo, han hadde
for-utfølelsen av at den vilde «komme op igjen», han
hadde endog ventet det; ja, men denne tanke var
aldeles ikke den samme som igår. Men forskjellen
bestod deri at den for en måned siden, ja ennu igår bare
var en idé, men nu ... nu viste den sig plutselig, ikke
som en idé, men i en ny, truende og for ham aldeles
ukjent skikkelse, og han blev sig dette bevisst . . .
Det hamret i hans hode og sortnet for hans øine.
59
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
