- Project Runeberg -  Raskolnikof : (forbrytelse og straff) / Første bind /
96

(1929) [MARC] Author: Fjodor Dostojevskij
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første del - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

«Men hvorfor kommer du, lille far, så plutselig . . .
hvad er det?» spurte hun idet hun betraktet pantet.

«Et sølv-sigarettetui; jeg sa det jo forrige gang.»

Hun strakte hånden ut.

«Hvorfor er De så blek? Hendene skjelver jo! Har
han kanskje badet, lille far?»

«Feber,» — svarte han kort. «Da er man blek uten
å ville det . . . når man intet spiser,» tilføide han idet
han neppe kunde uttale ordene. Kreftene forlot ham
igjen. Men svaret syntes å være overensstemmende
med sannheten; den gamle tok pantet.

«Hvad er det?» spurte hun igjen idet hun så stivt
på Raskolnikov og veide pantet med hånden.

«En ting ... et sigarettetui ... av sølv ... se
på det!»

«Men det kjennes som det ikke er av sølv ... så
han har pakket det inn.»

Idet hun arbeidet på å løse hyssingen og derfor
vendte sig mot vinduet, mot lyset (alle vinduer hos
henne var lukket tross varmen), forlot hun ham ganske
nogen sekunder og vendte ryggen til ham. Han
knappet op frakken, tok øksen ut av hempen. Han tok
den ikke helt ut, men holdt den med den høire hånd
under klærne. Hans hender var forferdelig svake. Han
følte hvorledes de hvert øieblikk mer og mer blev stive
og tørre! Han var bange for at han skulde slippe
øksen så den falt på gulvet . . . plutselig gikk det
rundt for ham.

«Hvorfor har han pakket det så, mon!» ropte den
gamle ergerlig og vendte sig til siden mot ham.

Der var intet øieblikk mere å tape. Han trakk øksen
helt frem, hevet den med begge hender uten å vite
av sig selv, næsten uten krålt, næsten mekanisk,
og lot den med hammeren falle ned på hennes hode.
Det var som han ikke hadde kraft. Men neppe hadde
han latt. øksen falle, kom kreftene igjen.

Den gamle var som vanlig barhodet. Hennes lyse,
grålige, tynne hår, som i almindelighet var innsmurt
med olje, var flettet sammen i en liten topp og opsatt

96

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:28:35 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/raskol/1/0096.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free