Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første del - VII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
i nakken med et stykke av en hornkam. Slaget hadde
truffet midt på issen, hvortil hennes låve vekst
bidrog. Hun satte i et skrik, men meget svakt, og sank
plutselig til jorden idet hun forsøkte å heve begge
hender mot hodet; i den ene hånd holdt hun
fremdeles «pantet». Så slo han til av all kraft én gang,
to ganger, stadig med øksehammeren mot issen. Blodet
strømmet ut som av et knust glass, og legemet veltet
over på ryggen. Han trådte litt tilbake, lot henne
falle og bøide sig straks over hennes ansikt; hun var
allerede død. Øinene var opspilt, likesom de vilde
springe ut, og pannen og hele ansiktet var rynket og
fortrukket av krampe.
Han la øksen på gulvet ved siden av den døde og
begynte å rote i hennes lomme, idet han anstrengte
sig for ikke å søle sig til med det rinnende blod, — i
den samme høire lomme, som hun forrige gang hadde
tatt nøklene op av. Han var ved sin fulle forstand,
nogen formørkelse eller svimmelhet var der ikke; men
hans hender skalv unaturlig. Han husket siden at
han hadde vært endog meget opmerksom og forsiktig
og anstrengte sig for ikke å søle sig til . . . Straks
trakk han nøklene frem; alle var som den gang i et
knippe, på en stålring. Med dem løp han straks inn
i soveværelset. Det var et meget lite værelse, med et
uhyre skap med helgenbilleder. På den ånnen vegg
stod en stor seng, meget ren og dekket av et
silke-vatteppe, sammensatt av mindre lapper. På den tredje
vegg stod en kommode. Forunderlig nok, neppe hadde
han begynt å stikke nøklene i kommoden, neppe hadde
han hørt deres knirken, da en formelig krampe for
gjennem ham. Han fikk plutselig lyst til å kaste alt
og gå sin vei. Men dette varte bare et øieblikk; det
var for sent å gå bort. Han smilte bare over sig selv,
da en ånnen forførende tanke plutselig for gjennem
hans hode. Det forekom ham med én gang at den
gamle kanskje ennu var i live og ennu kunde komme
til sig selv igjen. Han forlot nøklene og kommoden og
sprang tilbake til legemet, grep øksen og svang den
7 — Raskolaikov I
97
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
