Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første del - VII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hadde luft nok til å skrike. Han kastet sig over henne
med øksen. Hennes leber fortrakk sig til gråt, likesom
hos små barn der vil til å skrike når de begynner å
bli redd for noget og står og ser stivt på den gjenstand
som skremmer dem. Den ulykkelige Lisabeta var i
den grad enfoldig, lamslått og med ett så aldeles
forskremt, at hun ikke en gang løftet hendene for å
beskytte ansiktet, uaktet det vilde ha vært den
nødvendige og naturlige bevegelse i dette øieblikk, fordi
øksen blev løftet like for hennes ansikt. Hun bare
likesom løftet sin venstre hånd, isom var fri, ikke til
sitt ansikt, men strakte den frem mot ham som for
å holde ham vekk. Hugget rammet henne med eggen
like på issen og kløvde med én gang hele den øvre del
av pannen næsten like til issen. Hun styrtet om.
Raskolnikov hadde rent tapt fatningen, han grep hennes
bylt, kastet den igjen og løp ut i forværelset.
Skrekken grep ham mere og mere, især efter det
annet, aldeles uventede mord. Han hadde mest lyst til
hurtigst mulig å løpe herfra. Og hvis han i dette
øieblikk hadde vært i stand til å se og dømme klarere,
hvis han bare hadde kunnet overveie alle
vanskeligheter ved sin stilling, hele dens fortvilelse, hele dens
heslighet og vanvidd, og dertil forstå hvor mange
vanskeligheter og kanskje dertil også hvor mange onde
handlinger som forestod ham å overvinne og utføre
for å rive sig løs herfra og nå hjem, så er det meget
mulig at han hadde kastet alt og straks var gått for
å melde sig selv, ikke av frykt for sig selv, bare av
skrekk og vemmelse for det som han hadde gjort.
Motbydeligheten især steg og vokste i ham for hvert
øieblikk. For ingen pris i verden vilde han nu være
gått tilbake til kofferten eller til soveværelset. Men
en viss adspredthet, likesom en betenkelighet, begynte
i nogen grad å bemektige sig ham; for nogen øieblikk
glemte han likesom sig selv, eller rettere sagt, glemte
han det viktigste og fortapte sig i småting. Da han
forresten kastet et blikk ut i kjøkkenet og fikk se en
bøtte halvfylt med vann som stod på benken, falt det
100
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
