Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første del - VII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ham inn å vaske sine hender og øksen. Hans hender
var bedekket med blod. Han la øksen med eggen like
i vannet, tok et stykke såpe som lå i vinduet på en
ituslått skål og begynte å vaske sine hender i bøtten.
Da han hadde vasket dem, tok han op øksen, vasket
jernet, og vasket treskaftet lenge, omtrent tre
minutter. Det var så bestenkt med blod, at han hertil også
måtte bruke såpe. Så tørret han alt med lintøi som
hang der til tørk på en snor som var ophengt tvers
over kjøkkenet, og så betraktet han øksen lenge
op-merksomt ved vinduet. Der fantes ikke spor på den,
bare skaftet var ennu litt vått. Omhyggelig anbragte
han øksen i hempen under frakken. Han undersøkte
så frakken, benklærne og støvlene såvidt det lot sig
gjøre i det halvmørke kjøkken. Utenpå var der ved
første øiekast intet å se; bare på støvlene var der
flekker. Han fuktet en fille og tørret støvlene. Han visste
forresten at det ikke var godt å se her og at der
kanskje kunde være noget iøinefallende som han ikke
hadde lagt merke til. I tanker stod han midt i
værelset. En pinende, mørk tanke steg op i ham — den
tanke at han var gått fra forstanden, og at han i dette
øieblikk ikke var i stand hverken til å tenke eller
forsvare sig, at det overhodet kanskje ikke hadde vært
nødvendig å gjøre det han nu hadde gjort . . . «Min
Gud! Jeg må løpe bort, løpe bort!» mumlet han og
styrtet ut i forværelset. Men her ventet ham en sådan
skrekk som han ennu aldri hadde følt.
Han stanset, så og trodde ikke sine egne øine:
døren, ytterdøren fra forstuen ut til trappen, den samme
som han nylig hadde stått foran og ringt på og var gått
inn ad, stod åpen, endog en håndsbredde åpen,
hverken låsen eller skåten hadde hele denne tid vært for.
Den gamle hadde ikke stengt efter ham, måskje av
forsiktighet. Min Gud! Han hadde jo siden sett
Lisabeta! Og hvordan kunde han, hvorledes kunde han
la være å tenke på at hun var kommet ingensteds
fra. Hun var da ikke kommet inn gjennem veggen!
Han styrtet hen til døren og skjøv skåten for.
101
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
