Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Annen del - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
på noget. Her er et stort hus, helt fullt av restauranter
og andre forskjellige spise- og ølkneiper. Ut fra disse
kom der hvert øieblikk kvinner løpende, klædd som
det passet «for naboskapet», — barhodet og i bare
skjørt. På to—tre steder flokket de sig sammen på
fortauet i grupper, særlig ved nedgangen til den lavere
etasje, hvor man ad to trappetrin kunde komme
ned til forskjellige forlystelsessteder. I et av disse
hørtes i dette øieblikk larm og skrik over hele gaten,
man klimpet på gitar, sang viser, og det gikk lystig
for sig. En stor gruppe kvinner var samlet ved
inngangen; nogen satt på trinene, andre stod på fortauet,
atter andre stod og snakket sammen. Like ved, på
brolegningen slentret en drukken soldat under høi bannen
avsted, han røkte på en sigarett og, som det så ut til,
vilde han gå inn et sted, men hadde glemt hvorhen.
En fillefant skjelte en ånnen ut, og en døddrukken lå
tvers over gaten. Raskolnikov stanset ved den store
gruppe kvinner. De snakket sammen med hese
stemmer. Alle var i bomullskjoler, i gjeteskinns sko og
uten noget på hodet. Nogen kunde være en firti år;
men der var også syttenårige, næsten alle var blå rundt
øinene efter slag. Sangen og all denne larm og dette
spetakkel der nede interesserte ham . . . Man kunde høre
midt i latteren og skrikene en tynn fistelstemme, som
sang en lystig melodi til gitar, en ånnen danset vilt
og slo takten med hælene. Han hørte anspent, mørk
og eftertenksom på, idet han bøide sig mot inngangen
og så nysgjerrig fra fortauet inn i lokalet.
«Du, min smukke konstabel. Slå mig ikke uten
grunn!» gjenlød sangerens tynne stemme. Raskolnikov
hadde fryktelig lyst til å høre på hvad man sang, som
om dette nu var det viktigste for ham.
«Skal jeg gå nu?» tenkte han. — «De ler høit! De
er fulle. Skulde jeg også drikke mig full?»
«Vil De ikke gå inn, kjære herre?» spurte en av
kvinnene med en nokså klangfull og ennu ikke ganske
hes stemme. Hun var ung og slett ikke frastøtende, —
den eneste av hele hopen.
189
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
