- Project Runeberg -  Raskolnikof : (forbrytelse og straff) / Første bind /
211

(1929) [MARC] Author: Fjodor Dostojevskij
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Annen del - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

hele. Pra ansiktet og fra hodet rant der blod.
Ansiktet var forslått, avskrubbet og fordreid. Man kunde se
at han var kommen slemt til skade.

«Herre Gud!» jamret kusken, — «hvordan kunde jeg
se det! Hvis jeg hadde jaget på og ikke skreket; men
jeg kjørte slett ikke fort, men ganske smått. Alle så
det: lyver folk, så lyver jeg også! . . . Jeg så ham gå
over gaten, han vaklet og holdt næsten på å falle, —
jeg ropte til ham en gang, og to og tre ganger og holdt
hestene an; men han falt like under benene på dem!
Kanskje han gjorde det med vilje, eller så var han
drukken . . . Hestene er unge og sky, — de trakk
plutselig til, og han skrek, ►— så blev de ennu verre
... og ulykken var skjedd.»

«Ja, så er det!» lød det fra en av tilskuerne blandt
mengden.

«Han ropte, det er sant, tre ganger ropte han,» lød
en ånnen stemme.

«Akkurat tre ganger, alle har hørt det!» ropte en
tredje.

Kusken var forresten ikke særlig nedtrykt og
forskrekket. Man kunde se at ekvipasjen tilhørte en rik
og ansett mann, som ventet at den skulde komme et
eller annet sted hen. Politimennene gjorde sig i
sannhet ikke liten umake for å ta denne omstendighet
tilbørlig i betraktning. Det gjaldt å bringe den
overkjørte til stasjonen og så til sykehuset. Ingen visste
hvad han hette.

Imidlertid hadde Raskolnikov trengt sig frem og
bøid sig ennu nærmere ned til ham. Plutselig falt et
skarpt lys fra lykten på den ulykkeliges ansikt. Han
gjenkjente ham.

«Jeg kjenner ham, jeg kjenner ham,» ropte han,
idet han trengte sig helt frem. «Det er en avskjediget
embedsmann, titularråd Marmeladov! Han bor her
straks ved, i Kosels hus ... La oss få en doktor fort!
Jeg skal betale, se her! Han trakk penger op av
lommen og viste politimannen dem. Han var i en
forunderlig beveget stemning.

211

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:28:35 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/raskol/1/0211.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free