Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Annen del - VII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Politifolkene var tilfreds med at de fikk vite hvem
den overkjørte var. Raskolnikov opgav også sitt eget
navn, sin adresse, og av all makt — likesom det gjaldt
hans egen kjødelige far -— søkte han å bevege dem til
hurtigst mulig å føre den bevisstløse Marmeladov til
hans bolig.
«Se, det er der, tre hus herfra,» sa han ivrig,
«Kos-els hus, en rik tysker . . . Han var sannsynligvis
drukken og har så begitt sig hjem. Jeg kjenner ham.
Han er en dranker ... Der har han familie, kone,
barn, han har også en datter. Doktoren kan sikkert
være hos ham likeså fort som det tar for å bringe
ham til sykehuset. Jeg skal betale, jeg skal betale!
. . . Han vil dog få sin egen pleie, man vil bringe ham
hjelp straks; men han kan dø på veien til sykehuset.»
Han fikk også anledning til ubemerket å stikke en
av dem noget i hånden. Saken var forresten klar og
lovlig, og i hvert fall var hjelpen her nærmest. De
løftet den overkjørte op og bar ham bort; hjelpere
var der nok av. Kosels hus var omtrent tredve skritt
borte. Raskolnikov gikk bak, støttet hodet forsiktig
og viste veien.
«Her, her! På trappen må vi bære hodet op, drei
dere nu . . . så ja! Jeg skal betale, takk skal dere ha,»
mumlet han.
Katerina Ivanovna pieide som ellers alltid, når hun
bare hadde et minutt ledig å gå frem og tilbake i sitt
lille rum, fra vinduet til ovnen og omvendt, med
armene fast over kors over brystet og talte med sig selv
og hostet. I den siste tid hadde hun begynt å tale
oftere og mere med sin eldste datter, den tiårige
Po-lenka som, uaktet hun ennu ikke forstod meget, dog
meget godt skjønte at hun var nødvendig for moren
og derfor alltid fulgte henne med sine store, kloke øine,
og av all makt listig gav sig utseende av at hun
forstod alt. Dengang holdt Polenka på å klæ av sin lille
bror, som hele dagen hadde vært uvel, for å bringe ham
til sengs. Mens gutten ventet på å få byttet skjorte,
212
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
