- Project Runeberg -  Raskolnikof : (forbrytelse og straff) / Første bind /
224

(1929) [MARC] Author: Fjodor Dostojevskij
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Annen del - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Nikodim Fomitsj, som ved lykteskinnet så nogen
friske flekker på Raskolnikovs vest.

«Ja, jeg har sølt mig til . . . jeg er aldeles
blodbe-stenkt!» sa Raskolnikov med en egen mine, smilte så,
nikket og gikk ned over trappen.

Han gikk langsomt, uten å skynde sig, aldeles i
feber, uten å være sig det bevisst, fylt av en ny
grenseløs følelse av et fullt og mektig liv, som plutselig var
strømmet inn på ham. Denne følelse kan lignes med
den som den har der er dømt til døden, og som plutselig
og uventet blir benådet. Midt i trappen blev han
innhentet av presten, som nu gikk hjem. Raskolnikov lot
ham gå forbi uten å si noget, han bare vekslet en stum
hilsen med ham. Men da han alt var ved det siste trin,
hørte han plutselig hurtige skritt efter sig. Det var
en som kom ilende efter ham. Det var Polenka; hun
løp efter ham og ropte på ham: «Hør! Hør!»

Han vendte sig mot henne. Hun løp ned av det
siste trin og stanset tett foran ham, ett trin høiere enn
han. Et matt lys fait inn fra gården. Raskolnikov
betraktet det magre, men yndige lille ansikt på piken,
som smilte til ham og så blidt på ham som barn
gjør. Hun kom til ham i et ærend som åpenbart
gledet henne selv.

«Hør, hvad heter De? ... og så: hvor bor De?»
spurte hun fort og andpusten.

Han la begge sine hender på hennes skuldrer og så
med et lykkelig blikk på henne. Det gjorde ham så
godt å se på henne, — han visste ikke selv hvorfor.

«Hvem har sendt dig?»

«Søster Sonja har sendt mig,» svarte piken og smilte
ennu gladere.

«Ja, jeg skjønte at søster Sonja hadde sendt dig.»

«Mamma har også sendt mig. Da søster Sonja vilde
sende mig, kom også mamma og sa: «Løp fort,
Polenka!»

«Er du glad i søster Sonja?»

«Jeg elsker henne over alt!» sa Polenka med en viss
bestemthet, og hennes smil blev plutselig alvorligere.

224

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:28:35 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/raskol/1/0224.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free