Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjerde del - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
lighet og den grad av selvbevissthet som aller helst kan
kalles egenkjærlighet, hjulpet ham. Peter Petrovitsj,
som hadde arbeidet sig op fra små kår, hadde den
sykelige vane å forelske sig i sig selv, han skattet sin
forstand og sine evner høit, ja, det hendte undertiden,
når han var alene, at han med velbehag betraktet sitt
ansikt i speilet. Men mest av alt i verden elsket og
skattet han sine penger, som han hadde erhvervet sig
med møie og med alle mulige slags midler; de stillet
ham på like fot med alt som var over ham.
Når han nu med bitterhet minnet Dunja om at han
hadde bestemt sig til å ekte henne tross det stygge
rykte som var i omløp om henne, så talte Peter
Petrovitsj fullstendig opriktig, og han følte endog en dyp
uvilje mot en så «sort utakknemlighet». Og imidlertid
var han den gang han fridde til Dunja, allerede
fullstendig overbevist om det absurde i alle disse rykter,
som var offentlig gj endrevne av selve Martha Petrovna
og allerede for lenge siden glemt av alle byens beboere,
som varmt forsvarte Dunja. Ja, han vilde selv nu
ikke ha nektet for at han også den gang visste alt. Men
ikke desto mindre verdsatte han dog høit sin
beslutning å heve Dunja op til sig og regnet det for en
helte-gjerning. Da han nylig sa dette til Dunja, uttalte han
en hemmelig tanke, som var opelsket av ham selv, en
tanke som han mer enn én gang hadde forlibt sig i;
han kunde derfor ikke forstå at ikke også andre kunde
ha de samme store tanker om hans heltegjerning. Den
gang da han kom på visitt til Raskolnikov, trådte han
inn med den følelse at han var en velgjører, der var
beredt til å høste fruktene og få de behageligste
komplimenter. Og nu da han gikk ned over trappen, anså
han sig naturligvis i høieste grad krenket og miskjent.
Dunja var likefrem nødvendig for ham; det var
utenkelig for ham å gi avkall på henne. Allerede
lenge, i flere år, hadde han med velbehag fantasert om
et ekteskap; men stadig sparte han penger sammen og
ventet. Med henrykkelse tenkte han i dypeste
hemmelighet på en velopdragen, men fattig pike (abso-
88
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
