Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte del - V
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kum. Katerina Ivanovna i sin gamle kjole med sjal av
drap de dames og i sin fillete stråhatt, der var trykket
som en uformelig klump ned til den ene side, var
virkelig fra sig selv. Hun var trett og andpusten.
Hennes utpinte tæringsansikt syntes mere lidende enn
ellers — på gaten og i solen ser tæringssyke alltid mere
sykelige og uttæret ut enn hjemme —; men hennes
overspente stemning var ikke avtatt, og for hvert
øieblikk blev hun mer og mer ophisset. Hun styrtet hen
til barna, skrek til dem, talte dem til rette, lærte dem
i mengdens nærvær hvorledes de skulde danse og synge,
begynte å forklare dem hvorfor det var nødvendig, blev
fortvilet over deres mangel på forståelse, slo dem . . .
Derpå styrtet hun uten å ha avsluttet det hun holdt
på med, hen til publikum. Hvis hun så et nogenlunde
velklædd menneske, som var stanset for å se på, så
begynte hun straks å forklare ham hvor langt det var
kommet med barn fra et «fornemt, ja, man kunde si
aristokratisk hus». Hvis hun i menneskehopen fikk
høre latter eller et eller annet hissende ord, styrtet hun
straks løs på de frekke og begynte å skjelle dem ut.
Nogen lo virkelig, andre rystet på hodet. Alle var
nysgjerrig efter å se på den vanvittige med de
forskrekkede barn. Noget bekken som Lebesjatnikov hadde
talt om, var der ikke; Raskolnikov så det i det minste
ikke; men i stedet begynte Katerina Ivanovna å banke
takten med sine tørre hender når hun fikk Poletsjka
til å synge og Lena og Kolja til å danse. Hertil
begynte hun endog selv å synge; men hver gang blev hun
ved den annen note avbrutt av en pinefull hoste,
hvilket igjen bragte henne til fortvilelse, så hun forbannet
sin hoste og endog gråt. Mest av alt gjorde dog
Koljas og Lenas gråt og skrekk at hun rent gikk ut av
sig selv. Hun hadde virkelig forsøkt å klæ barna i
kostyme likesom gatesangere og sangerinner. På
gutten hadde hun satt en turban av rødt og hvitt tøi, forat
han skulde forestille en tyrk. Lena hadde ikke fått
noget kostyme; hun hadde bare på hodet en rød
kamelhårs lue — eller rettere sagt nattlue — efter den
229
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
