Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjette del - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hadde han begynt å få følelsen av å ville kveles uten
å øine nogen utgang, i stadig trykket tilstand. Efter
Mikolka var det samme dag scenen hos Sonja; den
var aldeles ikke løpet av slik som han i forveien hadde
tenkt det . . . han måtte øieblikkelig og grundig være
grepet av en svakhet. Med én gang! Han var den
gang blitt enig med Sonja, av hjertet enig med henne
i at han ikke kunde leve alene med en sådan gjerning
på sin sjel. Men Svidrigailov? Svidrigailov er en gåte
. . . Svidrigailov gjør ham urolig, det er sant, men ikke
fra den side. Med Svidrigailov forestår der kanskje
ennu en kamp. Svidrigailov er kanskje også en utvei;
men med Porfyrius er det en annen sak.»
«Altså Porfyrius har selv forklart Razumichin det,
han har forklart ham det psykologisk. Atter har han
brukt sin fordømte psykologi! Porfyrius? Skulde
Porfyrius, om det bare var et øieblikk, ha trodd at
Mikolka var den skyldige, efter det som den gang var
forefalt mellem dem, efter den scene under fire øine
til Mikolka kom, den scene som det er umulig å finne
nogen fornuftig forklaring til, uten en? (Raskolnikov
hadde i disse dager nogen ganger stykkevis erindret
hele denne scenen med Porfyrius; i sin helhet vilde
han ikke ha kunnet utholde erindringen om den). Der
var den gang talt sådanne ord mellem dem, der var
forekommet sådanne bevegelser og geberder, de hadde
vekslet sådanne blikk, der var talt i en sådan tone,
man var gått til sådanne ytterligheter at efter det
kunde ikke Mikolka (hvem Porfyrius fra det første
ord — den første bevegelse hadde gjennemskuet) rokke
grunnvolden for hans overbevisning.»
«Og se nu det! Endog Razumichin hadde bgynt å
fatte mistanke! Scenen i korridoren, ved lampen, var
ikke gått hen uten følge. Han var da gått til Porfyrius.
Men hvad grunn hadde han til å lede ham på villspor?
Hvad hensikt hadde han hatt med å lede Razumichins
blikk hen på Mikolka? Nei, han hadde absolutt noget
i sinne; her var der visse hensikter, men hvilke? Det
er sant, siden den morgen er der hengått lang tid, —
250f
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
