Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjette del - VIII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
da hun erindret Svidrigailovs ord at Sonja «visste alt».
Vi skal ikke gjenta enkelthetene i deres samtale og
hvorledes begge kvinner gråt, heller ikke hvor nær
de kom til hinannen. Dunja hadde i det minste den
trøst av dette møte at hennes bror ikke vilde være
alene: Til henne, Sonja, hadde han først gått med sitt
skrifte; hos henne søkte han et menneske, da han
trengte et menneske; hun vilde også gå med ham hvor
skjebnen førte ham hen. Dunja spurte ikke om det,
hun visste at det vilde bli så. Hun så på Sonja med
en viss ærefrykt og gjorde henne i begynnelsen næsten
forvirret ved den ærbødige måte hun behaftdlet henne
på. Sonja var næsten på gråten. Hun anså sig
tvertimot uverdig bare til å se på Dunja. Det smukke
billede av Dunja da denne bukket for henne med en
sådan opmerksomhet og aktelse under hennes første møte
med henne hos Raskolnikov, var fra det øieblikk av for
bestandig blitt fast i hennes sjel som et av de
smukkeste og uopnåeligste syn i hennes liv.
Dunetsjka hadde til slutt ikke holdt det ut og forlot
derfor Sonja for å vente på broren i hans bolig. Hun
trodde at han først vilde komme dit. Da Sonja var
blitt alene, begynte hun å pines av skrekk ved tanken
på at han kanskje virkelig hadde endt sitt liv ved
selvmord. Det samme var også Dunja redd for. Men begge
to hadde hele dagen omkapp søkt å overbevise
hverandre med alle mulige grunner om at det ikke kunde
være tilfelle, og de var derfor roligere når de var
sammen. Men nu straks de var gått fra hverandre,
begynte de begge å tenke bare på dette ene. Sonja
erindret at Svidrigailov aftenen i forveien hadde sagt til
henne at Raskolnikov hadde to veier å gå — Vladimir
eller . . . Hun kjente dessuten hans forfengelighet,
hans stolthet, hans egenkjærlighet og vantro. Kunde
det være mulig at motløshet og dødsfrykt gjorde at
han blev i live?» tenkte hun til sist i sin fortvilelse.
Solen var allerede ved å gå ned. Hun stod sorgfull
foran vinduet og så ufravendt ut gjennem det, — men
der kunde hun bare se nabohusets massive, skidne mur.
324f
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
