Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Epilog - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
næsten hadde underholdt ham et halvt år. Da denne
døde, var han gått til kameratens gamle og
verkbrudne far som ennu var i live (som sønnen hadde opholdt
og ernært ved sitt arbeide næsten siden tretten års
alder) og til sist hadde fått den gamle anbragt i et
sykehus, og da han døde, besørget han hans begravelse.
Alle disse oplysninger hadde en gunstig innflytelse på
avgjørelsen av Raskolnikovs skjebne. Selv hans
tidligere vertinne, mor til Raskolnikovs avdøde forlovede,
enken Zarnijtsin vidnet også at da de bodde i et annet
hus på «De fem hjørner», hadde Raskolnikov under en
ildebrand en natt reddet ut av en leilighet, som allerede
stod i brand, to små barn, og han blev under dette
forbrent. Dette faktum blev omhyggelig undersøkt og
tilstrekkelig bekreftet av mange vidner. Kort sagt, det
endte med at forbryteren blev dømt til tvangsarbeide
av ånnen klasse for et tidsrum av bare åtte år i
betraktning av hans åpne tilståelse og en del formildende
omstendigheter.
Ennu i begynnelsen av prosessen var Raskolnikovs
mor blitt syk. Dunja og Razumichin fant utvei til å
føre henne bort fra Petersburg, mens prosessen stod
på. Razumichin valgte en by ved jernbanelinjen og
ikke langt fra Petersburg for å ha anledning til
regelmessig å følge alle omstendigheter ved
rettsforhandlingene og samtidig så ofte som mulig besøke Avdotja
Romanovna. Pulcheria Aleksandrovnas sykdom var
eiendommelig, et nervøst tilfelle som ledsagedes av
noget som lignet sinnsforvirring, om ikke fullstendig så
i det minste til dels. Da Dunja vendte hjem efter sitt
siste møte med broren, fant hun moren allerede meget
syk, i feber og villelse. Ennu samme aften hadde Dunja
talt med Razumichin om hvad man skulde svare moren
på hennes spørsmål om broren, og hun opdiktet endog
sammen med ham for moren en hel historie om at
Raskolnikov var reist et sted langt borte til Russiands
grense i et privat ærend, som til slutt vilde innbringe
ham både penger og anseelse. Men det forundret dem
at Pulcheria Aleksandrovna ikke spurte det minste
339f
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
