Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Epilog - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Og kvinnelige slektninger, som kom til byen,
overleverte efter deres anmodning forskjellige ting som de
skulde få, ja endog penger i Sonjas hender. Deres
koner og kjærester kjente henne og gikk til henne. Og
når hun viste sig på arbeidsplassen, hvor hun gikk for
Raskolnikovs skyld, eller hun møtte et parti
arrestanter, som gikk til arbeidet, — tok alle luene av for
henne og bukket: «Lille mor Sofia Semenovna, du er
vår snille, kjære mor!» sa disse rå, brennemerkede
fanger til denne lille, magre skabning. Hun smilte og
hilste igjen, og alle likte det så godt at hun smilte til
dem. De likte endog hennnes gang og vendte sig for
å se efter henne hvorledes hun gikk, og roste henne.
De roste henne også for hun var så liten; de visste
snart ikke selv hvad de skulde rose henne for. De gikk
endog til henne for å bli kurert.
Han lå på sykehuset hele fasten og påsken over. Da
han kom sig, husket han en drøm han hadde hatt, da
han ennu lå i feber og fantaserte.
Det pinte Raskolnikov at denne drøm gikk så trist
og trykkende igjen i hans hukommelse, at inntrykket
av disse feberfantasier ikke vilde forsvinne. Den
annen uke efter påske var allerede kommen; det
inntrådte varme, klare vårdager. I arrestantavdelingen
åpnet man vinduene (de var tilgitret, og vakten gikk
frem og tilbake under dem). Sonja hadde hele tiden
under hans sykdom bare fått se til ham to ganger i
avdelingen. Hver gang måtte hun andra om tillatelse,
og det var vanskelig å få den. Men hun kom ofte til
hospitalsgården og stilte sig under vinduerne. Det
skjedde især om aftenen, og undertiden stod hun bare
et øieblikk i gården og så op på vinduene til avdelingen
på avstand. Det var en aften at Raskolnikov, som nu
var næsten frisk, var sovnet inn. Da han våknet, gikk
han tilfeldigvis hen til vinduet og fikk da i det fjerne
se Sonja som stod ved hospitalsporten. Hun stod og
likesom ventet på noget. Det var som noget i dette
øieblikk stakk ham i hjertet; han for sammen og gikk
hurtig bort fra vinduet. Den følgende dag kom ikke
349f
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
