- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Femte aargang. 1894 /
5

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: Fragment - Herman Bang: Nytaarsnat

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

5

Da meel engang var clet, som om graatens sugende drag under
brystet lettede og fordelte sig gjennem hele hans legeme, som blid
sørgmodighed. Hvorfor var han sørgmodig? Han forstod det
ikke, det var bare i dette øieblik, som hvert menneske havde krav
paa uendelig godhed og medfølelse.

Det var blit mørkt, og mørket vakte hos ham et særeget behag.
De tændte vinduer lyste fredeligt ind i mørket og gav gjenskin i
hans eget sind. Skumringsmelodien klang der endnu som en vag
erindring, og stjernerne tindrede store nedover byen.

Nils Collett Vogt..

Nytaarsnat.

Det er nytaarsnat.

Jeg tænker paa tider, som svandt, og meiede haab og de
ansigter, som kun lever i mindet.

Jeg tænker paa venner, som døde.

Hvor et livsregnskab er en indviklet ting. Og det er godt.
Thi vore selvundskyldninger fandt ellers ingen plads i bogholderiet.

Jeg tænker paa venner, som strømmen førte bort.

Netop strømmen. Thi kan ikke mennesker leve — aar eller
dage, der har betydning som aar — hinanden ganske nær, næsten
haand i haand og med ét bryder strømmen ind, som naar en ø
bortrives fra det faste land, og den ene føres bort . . . paa en
anden jord, saa langt bort, at selv vore tanker bliver trætte af at
følge ham.

Men der vender dog altid stunder tilbage, hvor man spørger
sig selv: hvilken mon vel egentlig strømmen var?

Finder man altid svaret?

Men, mens mit blik, nu, nytaarsnat, gaar fra ansigt til ansigt,
fra mennesker, jeg flygtigt saa, til mennesker, hvis liv jeg delte,
dem, med hvem jeg vekslede ord en dag, dem, jeg elskede —
da er det, som om jeg hørte alle deres stemmer paa en gang og
som om jeg, midt i denne stilhed, var i stue med min egen
samtid.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:15:38 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1894/0013.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free