- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Toogtredivte aargang. 1921 /
35

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Paasche: Folkevisen - II - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

daa rivnar baa hug og hjarta.
For maanen skin’e,
og vegjine falle so vie
Folkevisen.
Det særegneste og vakreste kommer, hvor kjærlighets
digtningen sammenligner. Jon i Vaddelio vil, at Margjit skal
elske ham «som lauve i logjen brenn». «Som eg drikk’e
baa mjø og vin som kvör den dagjen aa drikke jol», saa
er det at elske sin hustru, sier Olav. Men det sjeldneste og
største kommer i Bendiks sang til Aarolilja:
Eg tikje so vent um ditt gule håar,
som’epli dei dryp paa kviste
sæl er den som deg maa faa,
Eg tikje so, nåar eg sit hjaa deg,
som eg sat uti solskin bjarte;
nåar eg og du me skyljast aat,
Det nære, det paa én gang enkle og storlagte, som præger
sammenligningerne, staar ypperlig til folkevisens hele stil.
Her er alt konkret og sterkt synlig. Vi ser det, ikke fordi
skildringen er saa indgaaende, snarere fordi antydningerne
er saa træfsikre. Viserne anskueliggjør gjennem en knap
hetens kunst, som nævner det største. Det staar der, og vor
fantasi utfylder paa egen haand, i det sterke lys av det som
er nævnt.
Vi vil let faa indtryk av, at der er meget landskap i
folkeviserne. Det er der ogsaa, det vil si der er landskaps
stemning. Men den fremkaldes ikke av nogen utmåling,
bare av enkelte sterke streiflys, som fortsætter at virke i os
langt ut over de faa linjer, som fører dem ind i visen. Over
hele drømmefærden i Draumkvædet ligger stemningen fra
det stille, strømmende omkvæd:
Vi er straks i omgivelser vi kjender igjen, i stort og
tagende norsk landskap.
Med saa enkle midler kalder visen naturen frem. Mor
genen, det er den tid «daa fuglane skoke vengjir», «daa
soli rann i lie». Kvelden kommer: «rime det fell’e paa
gud bære den som sko misse!
35

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:45:49 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1921/0043.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free