Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - V
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater og norsk teater
form, snarere vil det utvikle sig efter andre ytre linjer enn
hans, og det må vel være at han seiv ikke er den teoretisk
konstruktive begavelse som setter et historisk skille mellem
ideer; irlenderen Gordon Craig er originalere, dristigere, favner
videre. Men aldri i moderne tid og aldri i den gamle har
en mann levd med større kunstnerisk henførelse og dypere
menneskelig alvor.
Stanislavskys teater er naturalismens skjønneste minne,
kanskje det eneste som har forstått retningens liv: ikke platt
efterlignelse av en overflate; men indre sannhet, gjengivelse
av det virkelige tenkt som uendelighetens synlige vrimmel
av kjente og ukjente krefter. «Den indre sannhet» er for
Stanislavsky så full av mening, at troen på den og sokningen
efter den er grunntonen i hans karakter.
Russisk teater har en ung historie, det blev formet et
århundre tilbake mest ved den frigivne slave Shtchepkins
geni, men i Stanislavskys ungdom var det stivnet i høirøstet
manér, ytre bevegelse og lystspill å la Paris, omtrent som
vårt norske idag. Skuespillerne møtte med uvilje eller latter
denne ungdom, amatør og handelsmann, som hadde satt hele
sin slaviske lidenskap inn for å grunnlegge et teater på en
«indre sannhet», hvis eksistens de ikke ante eller forstod.
Stanislavsky nærmet sig de firti år før han forlot amatørenes
rekke, og han fulgtes av «hele Moskvas» tvilende smil eller
ironiske latter, da han en høisommerdag i 1898 med sine
kamerater, mest amatører som han seiv, drog ut til en låve
bygning i landsbyen Pushkino utenfor Moskva. Sammen
med sine feller bygget han den om, først blandt dem tok
han jobben å vaske den ren, så holdt han til der i fire raå
neder med ti timers prøve dag efter dag, underlige prøver.
Mere enn å forme ut skuespillernes kunst begynte han med
å opdra dem til mennesker slik han seiv forstod det men
neskelige. Han talte om sin «indre sannhet» som ingen kunst
kan leve uten, om den intuitive følelses suverenitet over alle
ytre, lærte midler. Han skapte i skuespilleren ikke bare kunst
nerisk, men også menneskelig disiplin. Han talte om tro på
helligheten av kallet, om idealer det gjaldt å se og ikke svike,
om en stall de sammen skulde gjøre til et tempel. Om at
grunnlaget for all kunst er den uselviske kjærlighet til kunsten
for dens egen skyld uten tanke på øieblikkets begjær efter
27
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
