Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arnulf Øverland: Sigmund Freuds psykoanalyse - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sigmund Freuds psykoanalyse.
trykk for, finner han også i feilreaksjonene en symptomatisk
betydning.
Allerede her vil han møte kritikk: Hvad har ikke en
professor å bestille! Studere forsnakkelser og finne ut deres
årsak? Vi forsnakker oss, når vi er trette eller sinte, er
det også et problem?
Imidlertid går det ikke an å bebreide psykologien at den
befatter sig med tilsynelatende bagatellmessige ting. Da kunde
man like gjerne foreholde zoologene at de skal studere løven
og tigeren og ikke rote med fluer og mark.
La så være at tretthet eller ophisselse er e n av betingel
sene for de fleste feilreaksjoner. Men vi vet iallfall at feil
handlinger regelmessig finner sted, når vi halvveis tenker på
noget annet enn det vi gjør når vi er «adspredt».
Hvad slags tanker det er, som forstyrrer våre handlinger
og hvorledes de gjør sig gjeldende belyses godt ved nogen
eksempler: Riksdagspresidenten skal åpne møtet, der förestår
viktige avgjørelser, han venter et stormende møte og er uviss
på, hvorledes det hele vil løpe av. Han tar ordet, konstaterer
at forsamlingen er beslutningsdyktig og erklærer møtet
hevet!
Uten nogen som helst kjennskap til psykoanalyse vil man
nok forstå ham. Hans lønnlige tanke er denne: Gid dette
møtet vel var over!
Var denne tanke bevisst, vilde han forkaste den, han
vilde overhodet ikke gi den uttrykk. Den kommer altså fra
det übevisste. Han merker ikke seiv, hvad han sier, før det
er sagt. Men tanken er der, den virker distraherende, den
søker lumskelig anledning til å komme til orde.
Anledningen er særlig gunstig, når to ord, hvorav det
ene uttrykker den bevisste tanke, det annet den latente, ligner
hverandre. Den bevisste og den übevisste hensikt inngår da
et kompromiss, de to ord trekkes sammen, fortettes til ett,
og dette nye og selsomme ord er slett ikke så meningslöst,
som det lyder, tvertimot, det betyr altfor meget.
Som for eksempel når den unge mann en aften spør en
ung, smukk dame, om de ikke skal gå «skamme»veien. Han
vil ikke gjøre nogen lykke hos damen, tilføier forfatteren.
Hun vil saktens forstå at hans hensikt er ikke bare å gå
605
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
