Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A. H. Winsnes.
levende, kraftig. Han har en sikker skikkelse-dannende evne,
og hans personer står klart og anskuelig i sitt miljø. Likesom
Bojer er han best når han förlåter problemene og den inn
viklede psykologi og gir oss den brede folkelivsskildring som
i sin siste bok «Livets morgen». At han har valgt sitt sloff
fra nutidig islandsk folkeliv, synes ikke å være noget tilfeldig
grep I hans forrige bok «Årmann og Vildis» var hovedfiguren,
Årmann, en intellektuell for hvem livet var i ferd med å op
løses i problematikk og hjernespinn. Årmann var seiv klar
over situasjonen og søkte efter et holdepunkt i det folk han
tilhørte. Han vilde tilbake til sin stamme. «Det norrøne
trass» var den egenskap han trodde på og som han søkte.
Men hvad han nådde, blev mer en bekjennelse med lebene
enn en realitet i hans liv. Sjøbonden Haldor Bessason i «Li
vets morgen» behøver imidlertid ikke å reflektere over egen
skapen, han har den som den centralt virkende kraft i sitt
liv. Her som i Bojers bok føres vi ansikt til ansikt med
mennesker som fører den hårdeste kamp for eksistensen.
Men hos Kristmann Gudmundsson er denne strid egentlig bare
en ramme. Det centrale i Haldor Bessasons historie er hvordan
hans skjebne bestemmes av hans kjærlighetsliv. Han har engang
sviktet, det var i den første kjærlighet, i «livets morgen», og
han har fått lide for sin svakhet. Men han sporer ikke av.
Han evner å bære sin skjebne, å trosse «maktene». Forfat
teren smører litt for tykt på til slutt for å vise oss ukuelig
heten hos sin helt. Men til tross for det har det lykkes ham
å skape en skikkelse hvis indre sannhet vi tror på.
Neppe nogen av høstens litterære begivenheter blev imøte
sett med større spenning enn Sigrid Undsets nye bok.
At hun hadde forlatt middelalderen og vendt tilbake til sam
tiden, var almindelig kjent. Man måtte spørre sig seiv: av
hvad art vil nu hennes nutidsskildring bli? Nogen gjentagelse
var der ingen grunn til å frykte. Der har ikke vært no»en
ebbe å spore i hennes kunstneriske evne. Rik og overflødig
har den utfoldet sig i verk efter verk. Men så betydnings
full var hennes middelalderdiktning, så inderlig forenet med
hennes utvikling, at man målte anta at når hun nu vendte
tilbake til vår egen tid, vilde hun komme til å anskue den
helt annerledes enn hun gjorde da hun for omtrent tyve år
168
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
