Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater i Paris
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater i Paris.
Antoine hadde vesentlig to mål: å vise den fremmede
samtidige litteratur, og gi en enkel, realistisk tolkning.
Han bekymret sig ellers hverken om idé eller teori. Baty
derimot er ideolog. Hans teaterfornyelse er langt mere vidt
gående, og den er bare en del av et fast hamret livssyn, av
en universell enhet. Baty er katolikk, og han skriver om
sin kunst og om sin tro. Særlig er å merke «le Masque et Fen
censoir» («Masken og røkelseskarret»), en hel trosbekjennelse
både kunstnerisk og religiøst. Hans kongstanke er såvidt jeg
forstår, at teatret som kunstart er selvstendig og likeverdig
med enhver annen, en tanke han kanskje ikke har skapt
seiv, eftersom Gordon Crai g har levd og virket for den,
og Baty har lært meget, mest teori, av Gordon Craig. Men
autonom som kunstart, hører allikevel teatret sammen med et
større hele, og dette hele ser Baty som middelalderens meta
fysiske verdensbillede. Kunstens virke er som alt annet av
guddommelig natur; den er ment å skulle streve mot høiden i
ustanset og ustanselig stigning. Også teatret har til mål «å bygge
katedraler». Men den kjenner katedraler dårlig som derav
vilde slutte at Gaston Baty bare gir katolske hyrdespill.
Katedrallignelsen i hans tanke angir en streben, men i sin
form kjenner denne streben like stor og tilsynelatende selv
motsigende variasjon som just en gotisk katedral. I sin
spesielle dramatiske estetikk, reiser Baty sig mot ordets
suverene makt, en reaksjon som er helt ut berettiget, men
som blir det enn mere når en ser den med dette lands ord
redne teater som bakgrunn. Baty vil vise taus betens
makt som dramatisk meddelelses-middel. Han går tilsyne
latende svært vidt, næsten til å nekte ordet, teksten, enhver
dramatisk betydning. Han tror mere på bevegelse, lys og
instrumenters tone. Han hevder for teatret langt flere og
rikere uttrykksmidler enn en vanlig har villet se i det.
Fremfor alt hevder han nødvendigheten av alle faktorers
underordning i en helhet, og denne helhet skal isceneset
teren og han alene skape. Dette er lærdom litt alle steds
fra, som har flytt sammen med en naturlig tendens hos
ham seiv. Baty er ikke skuespiller, bare iscenesetter. A
dømme efter hans skisser mere enn efter deres utførelse på
scenen, er han en fantasifull scenisk tegner, med en utpreget
følsomhet for farver.
673
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
