Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater i Paris
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Wyller.
liv i byen på de seks månedene før valget til Instituttet skal
foregå, og han lykkes! takk være menneskelig dumhet og
kjeltringskap, takk være tilfeldighetens virkninger, er Dono
goo et faktum da de seks måneder er gått, og le Trouhadec
velges i triumf.
Stykket er en løssluppen satire over menneskelig hum
bug, og mest over videnskapens. En kan ikke si at det kje
der, men nogen kunstnerisk oplevetse gir det ikke heller. En
husker to eller tre skikkelser kan hende (eller abstraksjoner
mere) mellem firti og femti andre. Der er fire og tyve ta
blåer! Med hvert tablå skifter den ytre ramme, og lite
mangler av mulig scenisk effekt Forestillingen er et mor
somt eksperiment, blender ved sin scenetekniske fullkom
menhet, men hvis den viser noget utover det, da er det
at på den vei finnes ingen virkelig scenisk förnyelse.
Fire og tyve tablåer på tre og en halv time og med fire
mellemakter, det blir ikke lang tid mellem hvert! Så
sitter en da også og ser på at den ene scene synker ned
i jorden mens den annen kommer op bakenfor den og
skyves frem, eller siger ned fra himmelen eller glir inn
fra siden i en ustanselig veksel. Vi ser et skib i hele sce
nens bredde reise sig og synke med bølgene, vi ser et luk
sustog gå ut fra Gare d’Orsay, vi ser den høie massive jernbro
over Moselle og kanalen under den, vi ser Donogoo bli til, først
med hytter og siden med hus. Men der er ingen ufor
gie mm elige syn, en sitter imponert over alt der kan bli
plass til på et teater, men en har ingen indre oplevelse.
Det er som en kjempemessig dreiescene med plass til fire og
tyve forandringer i stedet for fire eller tre. Og i lengden må
det trette. I lengden skader det handlingen og støtter den
ikke. Det blir film, men ikke riktig film heller. Virknin
gen av en slik forestilling blir i egentligste forstand over
fladisk, og billedenes masse og rastløse jag hindrer en fra
å fastholde og utdype til en enhet det inntrykk stykket
søker å skape. En sitter og undrer sig over hvilken for
rykt mann første gang har kunnet hevde at den drama
tiske handling stod sig på å stykkes op i tablåers mengde.
Et drama og oplevelsen av det er en konsentrasjon. Det
som er om å gjøre for teatret, er ikke å skape mange inn
trykk, men å fastholde og utdype ett. Jo mindre en merker
682
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
