Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Carl Nærup
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Reiss-Andersen.
bare en krets, men en tid, at en da uvilkårlig og først og
fremst dveler ved det rent personlige inntrykk av ham. Nu,
for det første faller det naturlig for en, om enn så meget
yngre, venn; men så er det også et uttrykk for det mest
karakteristiske ved Nærup seiv. Der var en i sjelden grad
uløselig sammenheng mellem ham seiv og hans gjerning, og
nu i sine siste år var det som han trakk sine ytringsorganer
mer og mer tilbake til utgangspunktet, tilbake til sig seiv.
Til tross for at hans sinn så langt fra var uten rustning og
at han så vel forstod å verge sig når det trengtes, var han
hvad Shelley kaller a sensitive plant. Nu var den tid kom
met da de frysende kvelder og de barske morgener gikk
hånd i hånd, og han trakk sine føletråder til sig og lukket
sig om sitt eget indre.
Tross all vårt lands rent geografiske storhet så er her
trangt om plass for menneskene, og ingen steds kan hende
trangere enn i landets hovedstad. Det merkes kanskje mest
blandt dem som skal holde vårt åndsliv i gang gjennem ondt
og godt. De blir gående så prøvelsesfullt tett på hinannen og
slipper så pinlig sjelden ut av hverandres synsvidde. Det
vilde være for naivt å tro at dette nettop skulde skape felles
front og vennlig borgfred bak skansene. Nei, i kampstilling
eller med huldsalig utbredte armer klarer den enkelte sig
best, förutsatt da at vedkommende overbodet er til å utstå
med åpen favn! Men forøvrig blir stemningen lett amper og
sinnet utålsomt. Det kan bli så djevelsk lite rum mellem
møllestenene! Og der hvor de karske banner under byrde
og plage, er det ikke lett å være en av de sårede.
Nærup stod ikke lenger i kampstilling, heller ikke med
utbredte armer. Men han var i sine siste år en såret; ikke
såret av noget bestemt som var hendt ham, men av ensom
het og av tiden seiv. Han passet ikke lenger for tiden, og
frem for alt, tiden passet ikke ham, Hvordan skulde også
en tid som så hyppig og så hykkelsk forsøker å fornekte den
enkelte og det frie sinns utrymme kunne passe en som, all
svakhet og styrke ufortalt, var så ett med sig seiv og sitt som
Carl Nærup var det? Dertil kom at hans samtid i inderligste
forstand, hans nærmeste venner, var blitt borte for ham.
De var døde en efter en, og det var vel ikke bare i mørke
stunder han nu ventet på tur til å følge dem.
100
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
