Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jacob S. Worm-Müller: 1905. II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kammarn syntes å samle sig om : Å mobilisere den svenske
armé og legge den langs grensen og tvinge den norske til å
gjøre det samme; ved et kronisk press ødelegge våre finanser,
legge en kold, lammende hånd over begeistringen i Norge og
dermed tvinge oss i kne.
Overfor den linje kan man se at det danske kandidatur
virket dempende. Det stanset forhalingspolitikken og sikret
oss Englands og Danmarks støtte. Det viste Sverige, at hvis
det trakk saken i langdrag, vilde Norge bli anerkjent, og
mildnet derved vilkårene.
Jeg skal ikke her tale om de enkelte faser i det danske
kandidaturs historie og de alternativer som forelå både under
den første i juni—juli—august og den andre fra oktober til
november.
Jeg vil kun nevne prinsen av Danmarks standpunkt.
Prins Carl vilde ikke komme her som en tronsøkende
prins. Han vilde heller ikke komme for å hindre en repu
blikk, det vedkom ikke ham, sa han, det fikk bli nordmen
nenes egen sak. Han vilde kun komme, hvis Norge ønsket
ham, og han kunde gjøre Norge en tjeneste.
Men han vilde være lojal til begge sider, mot sin beste
far kongen, og mot Danmark, og han vilde være lojal mot
Norge.
Derfor, da saken kom op igjen i oktober, sa han til
Nansen, som da forhandlet med ham, at han vilde ikke
være Norges partikonge, han vilde ha sikkerhet for at han
blev nordmennenes konge, og derfor forlangte han
folkeavstemming. Det hadde han hatt i sinne før, men
han hadde ikke krevet det av hensyn til Norges vanskelige
stilling.
Det var ikke den danske regjering som forlangte det,
den med undtagelse av utenriksministeren, grev Raben,
fant det helt overflødig. Det var prinsen seiv.
Dette krav blev ikke avgjørende for regjeringens stilling.
Christian Michelsen og Ilertallet i regjeringen hadde før seiv
holdt på folkeavstemming, og det blev formulert senere til
et ønske av hensyn til Norges interesser.
Men det viser at prinsens standpunkt fait sammen med
den linje vi hadde fulgt gjennem hele året.
159
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
