Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Zinken Brochmann: En engelsk kvinnes bekjenneiser
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Zinken Brochmann.
utilfredsstillet? Den seksuelle skuffelse og ufullstendighet har
en drepende virkning, den forklarer det engelske folks kjed
somhet og lathet like sikkert som de latinske raser skylder
sin seksuelle friskhet sin livlighet og livsglede. Vi har gjort
kjønnet til noget skiddent, for dem er det livet, og i selve den
opfatning ligger kunsten å leve. På hunnen av all vår kjønns
bluferdighet ligger det puritanske hat til livet og frykten for
lykke. Hvis en mann og en kvinne går inn i et hotell her
tillands og ber om et værelse må de ha bagasje med og late
som de er gifte, før den engelske puritanersamviltighet slipper
dem inn. Man antar at de vil gå til sengs sammen, hvilket
er avskyelig fordi det vilde være behagelig. Her i landet må
man ha licens for kjærlighet som for hunder, radio og biler.
Den engelske samvittighet arbeider efter følgende prinsipp:
«Der er nogen som vil prøve å være lykkelige. Gå og stopp
dem, eller la dem helst ikke slippe til.» Allikevel vet alle at
seiv hertillands går folk til sengs sammen uten ekteskaps
kontrakt til forsvar for sådan opførsel, og de som ikke til
låter det for prinsippets skyll, gjør det seiv. Det finnes
ikke grense for vår nasjonale humbug. Vår morrallov be
handler bare kjønn, når vi snakker om umoral mener vi
avvikelse fra kjønnsloven, skinhelliget og åndelig uærlighet
angår oss ikke. Vi har redusert moralen som vi har redu
sert lidenskapen til et spørsmål om seksuell etikk. Vi er like
råtne som vår egen kunstige civilisasjon, den som gir oss
allting en opfmner kan opfmne, trådløs, film, flyvemaskiner,
biler, centralopvarmning, televisjon alt som ikke er vesent
lig for menneskelig lykke og ingenting som er.»
Det er en lykke i verden, et mål og en opgave, det er
å finne den man kan elske og elske ham, sier Ethel Mannin.
Hun er seiv mor, hun har seiv mange interesser, men hun
våger å påstå at bare skuffelser og illusjon kan få et men
neske til å erklære at hans arbeide eller hans barn er ham
nok. Livet og lykken er det eneste hun tror på, det eneste
hun kan tro på.
Det som gjør Ethel Mannins bekjennelser gripende er
at mens hun skrev sin bok mistet hun ham som for henne
var tilværelsens mening. Ethel Mannin erklærer at ikke
en av tusen har elsket som hun og at hun har absolutt
ingen chance til å føle noget lignende igjen. Og hun er
278
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
