Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Zinken Brochmann: En engelsk kvinnes bekjenneiser
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Zinken Brochmann.
En engelsk kvinnes bekjennelser.
ikke mere enn 30 år. Hun er så lite hysterisk som bare en
englenderinne kan være det, og hun mener at den eneste
sunde filosofi er å beslutte sig til å få sin del av livets store
kransekake og spise den. Hun har fått den, hun har spist den,
og nu har hun ikke mere igjen, men det var herlig.
Det er bare dem som mangler den indre varme som
prøver å dele den menneskelige organisme i særskilte avde
linger kalt «legeme» og «sjel» og snakker om «fysisk», «ånde
lig», «hellig» og «profan» kjærlighet. Hun foreslår å inn
rette parkene så elskende kan elske i dem, og hun forakter
kvinnememoarer som utleverer sine intime oplevelser, for selv
sagt har enhver betydelig kvinne hatt mange elskere, men det
som teller er ikke antallet på de lykkelige, men summen av
erfaring man har samlet.
Man kan være dypt uenig med Ethel Mannin. Den som
kaller seksual-livet i Syden for naturlig og misunnelsesverdig
vet lite hvad han snakker om. lallfall har man adskillig
mindre anledning til å drive eksperimentell erotikk i Madrid
enn i London. Man liker kanskje ikke å høre at Sanct
Franciscus av Assissi var like tåpelig som Baudelaire. Man
kan protestere mot at skolen, kirken og pressen holder
menneskeheten sammen i en redsselslagen horde som intellek
tualismen fører til avgrunnen.
Men man kan ikke la være å bli grepet, dypt grepet
til og med, av hennes stolte begeistring over en lykke som
aldri vil komme igjen. Hun kan ikke slå sig til ro i religion,
hun føretrekker å tenke på sin kjærlighet som en håndfull
støv et sted i universet fremfor at han skulde sveve rundt
som en ånd. Vår civilisasjon er dømt, sier Ethel Mannin,
hun tror ikke på vår intelligens, ikke på nogen Gud. Hun
tror på livet, på vår «protoplasma-erkjennelse i det kosmiske
plan». Og livet vil fortsette når vi er gått under med våre
maskiner, vår kirke og vår presse.
Og så går hun over til anekdotene og vittighetene og
inntrykkene.
Men det er 30 sider i boken som er verd å leses og
huskes, fordi de er en virkelig bekjennelse, en glødende be
kjennelse fra en glødende sjel.
279
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
