Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MER KLAPMYTS
213
Setter først tåken ordentlig in her, kan den vare i dager, og er en
kommet utenfor hørevidde, og ikke vet i hvad kompass-retning skibet er,
kan det se spøkelig ut; folk er oftere blit borte på Is-havet på den måten.
Så pep det otte ganger til tegn på at alle båter skulle komme ombord.
Vi hadde da nær på lastet båt med 43 skinn, og var kommet
op blant de beste den dagen også.
Nu tetnet isen fort omkring os, og både den og tåken hollt sig
tett i flere dager. Imens ble det spekket ombord alt vi kunde for å
være klar til neste fall, så snart isen slaknet igjen.
Kapteinen var glad han hadde alle mann vell ombord. Det er
som sagt lett å miste dem i slik vedhollende tåke, og han vilde
nødig ha den erfaringen om igjen, som han hadde hat for noen år
siden, mens han førte „Magdalena".
Han hadde sennt båtene ut i fangst. De hadde sprett sig utover
i stor avstann, da mørke-skodden kom. Med damp-fløiten ble det
gitt signal til å komme in. Litt efter litt kom da også båtene, alle
untagen en. Det ble ventet og ventet; det ble pepet i damp-fløiten,
det ble ringt med skibs-klokken, det ble skutt med kanon, men ikke
noe hjalp. Båten var og ble borte.
Skuta hollt sig rolig for at båten skulde finne frem til den.
Hver fangst-båt har et litet båt-kompass, og båt-førerne har ordre
til, når skodden kommer, øieblikkelig å ta peiling av skuta, så de
vet retningen hvori de skal søke den gjennem skodden.
Men det ble ventet et døgn, og det ble ventet to — ingen båt kom.
Endelig lettet skodden, og skuta gikk at og fram i isen for å lete,
men forgjeves. Til slutt måtte de gå uten å finne båten. De reiste hjem
i den sikre tro at folkene var forulykket, og kom in på Tønsberg
havn med sørge-flagg unner nokken.
Med båten var det gått slik til: Da skodden kom, hollt de
netop på å ro på noe sel, og båt-føreren hadde nok forsømt å få en
ordentlig peiling av skuta. De var langt unna i isen. Så hadde de
forsøkt å ro mot skuta i den retningen de trodde de hadde henne,
men det ble ingenting å høre, og tåken var like tett.
De rodde og rodde, prøvde i flere retninger, men det var bare
is, is overalt. Så var det sikrest å søke ut mot iskanten, for ikke å
bli liggende fast derinne.
De hadde noen skinn i båten, men ellers ikke mer mat enn
skibs-brødet og fleske-stykket i båt-kisten, og så kaggen med øll,
men det strakk ikke langt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
