Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
228
ISBJØRNEN
isbjørn-nyrer, og meget av dem, uten å ha kjent det minste vont av
det — tvertom likte jeg dem godt. Dr. Koettlitz sier forresten også
at is-måkene og andre fugler ungår lever og nyrer av isbjørn. De
spiser dem sjelden, og da bare litt ad gangen. Jeg må si, at selv
har jeg aldrig gjort den iakttagelse, men tør ikke benekte
riktigheten av den.
Merkelig er det nu hvor meget inbilningen gjør med mat. For
at prøven med bjørne-leveren virkelig skulde bevise noe om dens
giftighet, måtte de som spiste den ikke vite hvad for slags lever
de fikk.
At isbjørnens nysgjerrighet er stor, har Ishavs-farerne ofte fått
erfare når de har lagt efter sig sekker eller lignende. Er bjørnen
kommet til, er inhollet av disse sekkene blit grundig unnersøkt. Alt
spiselig er selvfølgelig blit fortært, men hvad den ikke har kunnet
rå med, er blit slått i stumper og stykker; andre ting har den dradd
med sig lange veier. Særlig farlig kan det være, hvis det er blit
lagt ut depoter for reisende, som disse er avhengig av som
matforsyning når de kommer frem — og det så er kommet en bjørn til
depotet i mellemtiden. Den kan da gjøre temmelig rent bord, sprer
sakene utover all mark, alt spiselig er fortært, og hermetikk-bokser
og blikk-kasser er slått flate.
Det er ikke lett å grave ned disse depotene slik at ikke bjørn
kan komme til dem. Om en velter de største sten over dem
hjelper lite, bjørnen kaster dem unna som det var små-sten. Å spikre
dem ned i svære trekasser, er heller ikke å stole på; dem kan han
bryte i små-beter. Det beste turde efter min mening være å surre
altsammen godt in i pigg-tråd. Den liker bjørnen mindre, for den
river labbene hans istykker, og da tar han sig straks i akt.
I de strøk hvor det ferdes meget mennesker, og hvor den er
sterkt efterstrebt, begynner isbjørnen nu å bli nokså sjelden, som
f. eks. på vestkysten av Spitsbergen, på vestkysten av Grønland,
og i de strøk hvor Eskimoene ferdes, for de er stadig på jakt efter
bjørn, når det er anledning.
Hvor hurtig dens antall kan minskes ved fangst, synes den
engelske ekspedisjon på Franz Josefs Land 1894—1897 å gi eksempel
på. Dr. Koettlitz gjør opmerksom på, at mens det, første året de
var der, ble skutt 60 bjørner, og noen slapp unna såret og andre
helt urørt, så ble det andre året bare skutt 20; en eller to kom unna
stygt såret, og flere andre ble desuten set. Men det tredje, siste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
