Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Simen postmann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
8 Simen postmann
få sommermåneder her var folk og fe, ellers lå
setrene stengt, og fjellet var dødt og øde.
Esten Semings var en av dem som hadde
seter på Veunåsen, en riktig snild kar var det,
og han hadde sagt til Simen at han bare kunde
ta inn på seteren hans, og kom han ut for uføre,
kunde han godt ligge over og ta sig tilrette —
— ved var der — og htt mat stod alltids att,
og nøkkelen hang på spikeren i vedskålen over
døren, og skulde det være så meget sne at
døren ikke var til å få op, så var det ingen
hasp på vinduskroken i kammerset, så inn kom
han, hadde Esten sagt.
— — Og det hadde nok hendt at seteren til
Esten var god å ty til i de siste årene.
Og Mallin, poståpnersken, kunde nok fortelle
at Simen mere enn én gang var kommet så for-
frossen frem at hun mest hadde grått, og skiene
hadde hun måttet spenne av ham og fått tint
ham op — og kokt op melk og fått i stakkaren.
Ja — han Simen hadde grått han og!
Postskreppen var ikke tunge børen. Det var
ikke mange opsittere på den andre side av
fjellet, og ikke var det alle som holdt aviser og
blader — — det var nogen få «Fjelljom» og nogen
Elverumsaviser og «Nasjonen» til Storberget og
«Misjonstidende» til Anne Høiberget, formannen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
