Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
nasjonalisme ubetinga progressiv. Den er ikke progressiv dersom den fremmer ringeakt
for andre folk og kulturer eller dersom den tar sikte på å styrke norsk imperialisme.
Nasjonal sjåvinisme
Ikke minst i Europa og i det tidligere Sovjetunionen finnes det en sterk tendens
i retning av etnisk baserte nasjonalstater. Dette er en type nasjonalisme som lett kan
forstås historisk, men som meget lett utarter og blir reaksjonær. I områder der
folkegruppene har blitt så blanda som på Balkan og i deler av Sentral-Europa kan
kravet om etnisk reine nasjonalstater føre til en celledeling som går ned til
landsbynivået. EF og Tyskland, men også USA, har et hovedansvar for å ha avla fram
denne etnosentriske nasjonalismen og på den måten sådd krig mellom undertrykte
folk. Etnisk reine nasjonalstater i Baltikum eller på Balkan vil føre til folkemord,
apartheid eller gigantiske folkeflyttinger.
En bør bli ytterst skeptisk når EF på den ene sida vil lage en overnasjonal
superstat og på den andre sida oppmuntrer den mest ytterliggående oppsplittinga i
stadig svakere og stadig mer frustrerte stridende småfyrstedømmer. Hvorfor har du
så lange tenner, bestemor, spurte Rødhette. Hvorfor gjør EF to ting som er så
tilsynelatende sjølmotsigende? For at jeg lettere skal kunne spise deg, sa ulven.
Diskusjonen om nasjonal sjølråderett
I sosialismens historie har det vært mye diskusjon om dette temaet. Rosa
Luxemburg tok f.eks. avstand fra det norske kravet om sjølråderett i 1905, mens
Lenin kritiserte henne. I følge Lenin er retten for en nasjon til sjøl å avgjøre om den
vil danne en uavhengig nasjonalstat, et prinsipp. Det betyr ikke at en nasjon
nødvendigvis må gjøre det. Men den må sjøl ha retten til å avgjøre det. Derfor mente
Lenin at det var et prinsipp for sosialister å forsvare Norges rett til sjøl å bestemme
en eventuell løsrivelse fra Sverige, men ikke et prinsipp for norske sosialister å gå inn
for en slik løsrivelse. Det måtte vurderes konkret ut fra hva som tjente klassekampen.
Luxemburg argumenterte med at den norske nasjonale bevegelsen var dominert
av borgerlige krefter. For Lenin spilte dette ingen rolle i forhold til prinsippet om at
Norge sjøl måtte avgjøre spørsmålet om uavhengighet. Lenin forklarer at dersom
man ikke godtar dette prinsippet, blir alternativet å støtte de store
undertrykkernasjonenes rett til å fortsette å undertrykke. I denne forbindelsen støtta
han, som russer, de undertrykte nasjonenes rett til sjølbestemmelse og rett til løsrivelse
fra russisk dominans, dvs. finnenes, polakkenes, balternes og andre folks rett til å
avgjøre sin egen framtid. Han viste dette konkret i handling i forhold til Finland og
Baltikum, og han kalte Russland for nasjonenes fengsel.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
