Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Derimot idylliserte Lenin aldri den nasjonale bevegelsen. Han var enig med
Luxemburg i at mange av dem var sterkt borgerlig orientert og at en løsrivelse kanskje
i enkelte tilfeller ville være skadelig innad i den nye staten. I Finland betydde
uavhengigheten at borgerskapet fikk fritt spillerom til å kalle inn tyske
kontrarevolusjonære tropper, mens arbeiderklassen ikke hadde mulighet til å få militær
støtte fra bolsjevikene. Men dette endret ikke Finlands rett til løsrivelse.
Retten til løsrivelse betyr ikke at det revolusjonære arbeiderpartiet alltid skal gå
inn for å støtte løsrivelse. For å ta et konkret eksempel: Kroatene har en ubestridelig
rett til å opprette sin egen stat. Men har det tjent arbeiderklassen i Kroatia og på
Balkan at det blir forsøkt å skape etniske nasjonalstater i det tidligere Jugoslavia. Kan
det ikke tenkes at det hadde vært i arbeiderklassens interesse å kjempe for å rette på
skjeivhetene innafor rammen av en føderasjon framfor å innlede det som måtte bli
en forferdelse uten ende?
Det revolusjonære partiets rolle
Det nasjonale spørsmålet er altså ikke noe enkelt og liketil spørsmål, sjøl om
det finnes visse klare og greie prinsipper. En riktig handheving av disse prinsippene
forutsetter faktisk en bevissthet som overskrider den nasjonale bevisstheten, det
forutsetter en revolusjonær, proletarisk bevissthet. Proletariatet er den klassen som
best bærer menneskehetens felles interesser i denne saka, fordi dets mål bare kan nås
ved å oppheve all nasjonal undertrykking og ved å skape likeverd mellom alle folk.
Men dette gjør ikke proletariatet nødvendigvis alltid og i alle konkrete saker. Det
finnes mange eksempler på at arbeidere i ulike land blir oppildnet av borgerlige og
populistiske demagoger til å dra ut for å myrde hverandre. Derfor trenger
arbeiderklassen et parti som kan ivareta og kjempe for den politiske bevisstheten om
klassens interesser. Den trenger et revolusjonært, marxist-leninistisk parti med en
historisk forståelse av forholdet mellom klasser og nasjoner og med en innsikt i
imperialismens vesen og kapitalismens lover. Dersom et slikt parti evner å ta ledelsen
i den nasjonale kampen og påvirke de prinsippene den blir ført etter, kan den nasjonale
kampen bli en del av den internasjonale, revolusjonære frigjøringskampen. Overlates
ledelsen til borgerlige eller småborgerlige grupper, kan resultatet bli en
klerikalsk-liberalistisk stat som Polen, et brodermord som på Balkan eller halv- eller helfascistiske
diktaturer som det vi ser klare tendenser til forskjellige steder. (At U^K var ei slik
gruppe, var jo helt åpenbart. Å gi uforbeholden støtte til dem, var like lurt som å gi
uforbeholden støtte til de paramilitære serbiske gruppene i Kosova. Om de er
hverandres bitreste fiender aldri så mye, så har de en felles nasjonalistisk og sjåvinistisk
ideologi og politikk. Dette problemet er bedre forstått i sangen «Fram kamerater!»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
