Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
rettsorden ikke finnes. Bare improviserte reaksjoner mot tapere og relativt ufarlige syndere.»
(18.11.1999) Jeg ga ham et kompliment for treffsikker argumentasjon. Hvis det er
slik at den internasjonale etikken bare gjelder når små og svake diktatorer begår
forbrytelser, men ikke når store, sterke eller allierte diktatorer gjør det, da har man
ikke en etikk, da finnes det ikke noe man kan kalle en internasjonal rettsorden.
Røsjø prøver å lage en parallell med mordere eller voldtektsforbrytere, men den
halter så voldsomt at det er rart at han ikke ser det sjøl. Vi får jo håpe at grunnen
til at man ikke arresterer flere voldtektsforbrytere i dag er at ugjerningsmannen er
ukjent eller at bevisgrunnlaget er for dårlig. Hvis politiet bare arresterte
voldtektsforbrytere av en bestemt sosial eller etnisk bakgrunn, mens det lot kjente
forbrytere med en annen sosial eller etnisk bakgrunn gå fri, så kunne man jo ikke
snakke om noe rettssamfunn eller noen etikk.
Men i tilfellene Kurdistan, Guatemala, Øst-Timor og Tsjetsjenia er ikke problemet
at gjerningsmannen er ukjent. Likevel blir de ikke utsatt for den nye etikken? Og
hvorfor? Årsakene er åpenbare: Tyrkia er medlem av NATO. De er på vårt parti,
altså har de lisens til å drepe. Guatemala og Indonesia har fått betydelig vestlig
hjelp til å begå sine forbrytelser. Dette er vel kjent og hevet over enhver tvil. Det
samme gjaldt Kroatia. Kroatias forbrytelser mot Krajina-serberne var av samme
karakter som de serbiske styrkenes forbrytelser i Kosovo. Men Vesten ga Kroatia
hjelp, mens man valgte å bombe Jugoslavia. Å kalle dette en internasjonal
rettsorden er å voldta språket.
I tilfellet Tsjetsjenia er det nok slik at bombing av Moskva ville utløst en
verdenskrig. Jeg er da også kategorisk imot et slikt militæreventyr. Men
NATO-tilhengerne gjorde tidligere i år det til et prinsipp at forbrytere forhandler man ikke
med, man bomber dem. Det ble hevdet at alt annet ville være å akseptere
forbrytelsen. Men Putin behandler man med stor høflighet og forsiktighet. Godal
pekte på det inkonsekvente i dette, og for en gangs skyld må jeg si meg enig med
Høyres talsmann.
6. desember 1999
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
