Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
men i studieklasser i Maos tenkning. Det hang svære oljemalerier
på veggene som viste åssen resolutte industriarbeidere toga inn
på universitetsområdet med røde flagg og rydda vekk barrikader.
Lederen for universitetet var oppnevnt av
arbeiderorganisasjonene i Beijing og han dirigerte en brokete forsamling av folk,
som en orkesterdirigent.
Her var alle typer folk, alle instrumentgruppene, så å si, og de
spilte opp bare dirigenten ga et lett anslag med taktstokken. Ikke
minst husker jeg en gammel kali med et kjempedigert
Mao-merke. Han hilste blidt og presenterte seg: «Jeg er en gammel
kontrarevolusjonær!» Så gikk han i gang med å berette sin
historie om hvordan han hadde vært på ville veier under innflytelse av
Liu Shaoqis svarte linje, for så endelig å ha blitt vunnet over av
partiet og Maos korrekte revolusjonære linje. «Før var jeg så
glad i et maleri som het ’Bønder i regn’,» sa gamlingen, «men jeg
visste ingenting om bøndenes liv. Nå har jeg jobba sammen med
dem ute på jordet, og jeg tenker: ’så ubehagelig de har det der
ute i regnet’.»
Hele forestillinga var så gjennomregissert at den måtte gjøre
inntrykk på unge utsendinger fra Vesten som ivrig søkte
kunnskapen om hvordan et land skal unngå å bli som Sovjet. Vi følte
at her lå hemmeligheten: massemobilisering og Maos linje. Slik
biir en kvitt årtusengamme! embetsmannsarroganse overfor det
arbeidende folket. Trudde vi. Ei annen sak er at de folka vi
møtte høyst sannsynlig var avsatt og fordømt året etter, etter at
partiet hadde gjennomskua deres revisjonistiske intriger. Men
det tenkte vi ikke på da. Vi hadde sett krafta i Maos masselinje,
og vi hadde sett hvordan han personlig hadde mobilisert
arbeiderklassen til å få slutt på de småborgerlige studentenes
frak-sjonskamper. Det var stort. Det mildna inntrykket av
fattigdommen på landsbygda og et knapt vareutvalg i byene. Det mildna
inntrykket av folk som bar seg skakke under enorme bører tordi
det ikke fantes andre hestekrefter enn apostlenes. For
fattigdommen til tross, her dreide det seg om løsninga på menneskehetens
store problem: Åssen hindre at et nytt byråkrati raner til seg
makta etter den sosialistiske revolusjonen. Vi trudde vi hadde
sett løsninga på nært hold, at vi hadde fått et blikk inn på
historias snorloft, og imponert er et for svakt ord for det vi følte.
På ett eneste punkt viste vi klør i forhold til vertskapet. En
representant for den kinesiske sentralkomiteen sa med stort
ettertrykk at det å delta i parlamentariske valg under kapitalismen,
17
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
