Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
det måtte nødvendigvis føre et revolusjonært parti rett i
fortapelsen. Da måtte vi protestere. «Feil,» sa vi, «riktignok finnes det
svært mange eksempler på at det har gått slik. Men i et land som
Norge er det helt nødvendig for de revolusjonære å ta del i valg
og parlamentarisk arbeid.» (Det tok sju år før kineserne
innrømte at vi hadde hatt rett.)
Htter opplevelsen på Xinhua-universitetet skulle vi møte Mao.
Det vil si, vi visste ikke at vi skulle møte Mao. Vi var invitert til
ä se på den store feiringa av den kinesiske nasjonaldagen. Høy,
blå himmel, ikke så mye smog som det har blitt i Beijing de
seinere åra. En million mennesker fyller Den Himmelske Freds
Plass. Vi biir tildelt tilskuerplass rett til høyre for sjølve Tian
Anmen-porten, den porten der Mao sto da han holdt den
berømte talen om at Kina hadde reist seg og erklærte
Folkerepublikken Kina for oppretta i 1949. Den samme porten der han sto
da han hilste 2 millioner rødegardister og gjorde seg til deres
høye beskytter ved å ta på seg det røde armbindet. På dette
historiske stedet skulle vi stå og se på en parade med mellom en
halv og en hel million mennesker bevege seg langs Den Evige
Freds Bulevard. Vi skulle stå bare fire hundre meter fra den
største revolusjonære lederen siden Lenin, kanskje den største
revolusjonslederen som har levd. Det er vel ikke rart at vi var
høyt oppe akkurat da? Har ikke all verdens statsmenn valfarta til
Beijing og sett det som en utrolig gunst å få møte den store
rormannen? Kledd i hvit uniform kom Mao Zedong fram på
toppen av porten. Han sto sammen med fyrst Sihanouk og fru
Sihanouk. De kampucheanske gjestene var æresgjester, fordi
Kina ville markere sin avsky mot den amerikanske invasjonen i
Kampuchea samme år. Rundt oss sto utsendinger fra forskjellige
enheter Ira hele Kina. En gjeng med unge rødegardister,
soldater, bønder, ei sammensatt forsamling av entusiaster. Også noen
utlendinger bosatt i Beijing. Ved sia av oss sto ei ung jente,
rødegardist, med rødegardistencs armbind. Da Mao kom fram
på den himmelske fredens port. som en bitteliten figur langt der
borte, begynte jenta å storgråte, den reineste krampegrät.
Sterkt. Assen kunne den lille skikkelsen, som vi bare med en viss
godvilje kunne gjenkjenne som Mao, åssen kunne han få ei jente
til a grine sånn? Jeg mener, vi var også hengivne maoister. Men
dette var noe annet. Jeg er klar over hvor enormt mye Mao
betydde for kineserne, som leder og symbol. Men allikevel virka
jentas reaksjon nærmest religiøs, særlig fordi kineserne ikke er
18
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
