Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
universitetet som 60-åras studenter hadde. Disse tusener av
studenter fikk overskudd til å titte bak de offisielle sannhetene, bak
frasene til det prektige NATO-Norge, bakom de klingende
vel-ferdsklisjeene. Og det de fant, var langt mindre prektig enn det
skulle være. Historiestudenter gravde i det fredelige Norges
historie og fant fakta om politi som blei satt imot streikende
arbeidere i Randsfjordkonflikten eller på brygga i tjueara. De fant
tilbake til de korte ukene da sjøfolkenes streikekomité var
utøvende myndighet i Hammerfest i 1921. Kunnskap om folkets
historie, kunnskap om sosial nød midt i velferden, kunnskap om
pengemakta på toppen, styrka den radikale bevegelsen.
Fagkritikk. Studentene var ikke tilfreds med å bli utdanna til automater
for den herskende klassen.
Til slutt, og ikke minst viktig: Disse tusener og titusener av
studenter var i alt vesentlig folk fra «de lavere klasser». En
generasjon tidligere ville flertallet av dem aldri fått adgang til
høyere utdanning. Mora mi kom fra en fattig familie som ikke
hadde råd til å sende henne på skole. Når hun likevel fikk
middelskolen, var det på offentlig stipend for flinke, ubemidlede
elever. Universitetsutdanning, eller for den saks skyld gymnas,
var ikke for folk fra hennes klasse. Med utdanningsrevolusjonen
blei det annerledes. Sjøl om barn av akademikere var
overrepre-sentert på de høyere lærestedene, så kom også barn av
småbrukere, av sjarkfiskere, av samvirkelagsbestyrere og til og med et
stort antall barn av arbeiderklassen.
Disse barna fra underklassene, som ellers ville blitt arbeidsløse
eller gått i læra eller ha begynt på fabrikk eller i skogen, de samla
seg på de høyere lærestedene. Høyere utdanning var ikke lenger
på samme måte som før et overklasseprivilegium. (Ei anncn sak
er at Høyre og Arbeiderpartiet med sine
studiefinansieringsordninger og sin rentepolitikk gjør sitt ytterste for å skru klokka
tilbake, gjeninnføre pappa-betaler-prinsippet i
utdanningsvesenet.) Og i Norge var dette kanskje enda mer markant enn på
kontinentet. En norsk student anno 1965-70 hadde kort vei
tilbake til lokalmiljøet. Derfor blei han kanskje også mer bondsk
enn de kontinentale kollegne sine, men uten tvil også mer
jordnær i positiv betydning.
Der hadde vi 1) «en kritisk masse», 2) tilgang på kritisk
kunnskap og 3) «arbeider- og bondestudenter». Nå i dag kan vi med
trygg etterpåklokskap si at det burde ha vært mulig å regne seg
til at et studentopprør måtte komme, på grunnlag av disse kjente
40
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
