Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Aula sto en tjueåring og klappet for det han selv hadde sagt!
Nå var ikke dette noe som var helt ukjent for Arild Asnes.
På gamle filmer fra tidlig i 1950-årene hadde han sett
hvordan talere hadde klappet for seg selv på møter f.eks. i Det
Øverste Sovjet, og siden hadde han sett det samme på
filmglimt fra møter i Det Kinesiske Kommunistparti, - hadde han
ikke sett bilder av Mao som klappet for seg selv, mon tro?
- og lignende bilder fra møter i Øst-Europa, derfor visste
han at når formannen i SUF(m-l) klappet for seg selv, fulgte
han en gammel kommunistisk tradisjon. Så det var ikke det
at det var fundamentalt ukjent for ham som gjorde at han
ikke trodde sine egne øyne. Men plutselig hadde han innsett,
lysende klart, at denne selv klappingen ikke var noe eksotisk
fenomen, en temmelig latterlig skikk blant kommunister
med fremmedartete språk og tildels andre hudfarver, men
noe som angikk ham så direkte at det gikk kaldt nedover
ryggen på ham. Nå må du passe deg, Arild Asnes, la deg nå
ikke forføre, tenkte han langt bak i sitt eget hode, for det han
nå hadde iakttatt gjorde et så sterkt inntrykk på ham at han
ikke lenger visste om han maktet å holde distansen til disse
fanatiske menneskene han var omgitt av, grønnskollinger
uten erfaring, romantikere, blinde. Det var nemlig så utrolig
sterkt dette han så der oppe. Hvor fikk formannen i
SUF(m-l) styrke til å foreta seg noe slikt? Så han da ikke det
latterlige i det? Eide han da ikke hemninger? Forsto han da
ikke at et podium og en talerstol er et temmelig sårbart sted?
Bevares: en tjueåring står på en talerstol og klapper for seg
selv! Det var sterkt. Det pekte, pekte, direkte og rå tt, på hvor
formannen i SUF(m-l) befant seg. Og det pekte tilbake på
Arild Asnes. . . . Han ante at det ble å bevege seg i
kommunistisk retning. Okey. Hvis man kunne klappe uten
blygsel for de kommunistiske ordene, da ville han bli
kommunist. »
Leseren har vel allerede gjetta hvem denne grønnskollingen på
aulaens talerstol var, han som uten blygsel klappa for seg sjøl
under Munchs sol? Ganske riktig, det var forfatteren av denne
boka og ingen annen. Men åssen kunne for eksempel jeg ha den
utrolige frekkhet å klappe for meg sjøl i Universitetets Aula, der
så mange blygt har tatt imot applaus? Solstad forsto hvorfor. Jeg
klappa ikke for meg sjøl, ikke det aller minste. Talen var ganske
55
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
